Tunhytte-konsept med flere laftede bygninger — prosjektdokumentasjon

I stedet for én stor hytte kan du fordele funksjonene på tre til fem separate laftede bygninger organisert rundt et felles tun. Tunhytte-konseptet er en moderne videreføring av tradisjonell norsk tunbebyggelse, der hovedhytte, sovehytte, anneks og badstue til sammen utgjør et fleksibelt hytteanlegg. Det koster mer totalt, men gir bedre terrengtilpasning og mulighet for å bygge trinnvis over flere år.

Tradisjon som inspirasjon

Det norske tunet er ikke noe nytt. Gårdsanlegg i hundrevis av år besto av våningshus, stabbur, fjøs, løe og andre uthus plassert rundt et åpent tun. Hver bygning hadde sin funksjon, og tunet mellom dem var møteplassen der dagliglivet utfoldet seg.

Tunhytte-konseptet oversetter denne ideen til fritidsbruk. Skåbu Tradisjonsbygg i Gudbrandsdalen er blant pionerene som har utviklet konseptet med utgangspunkt i tradisjonell lafteteknikk. Deres filosofi er å levere bygninger som er solide og dypt forankret i norsk byggetradisjon, men tilpasset moderne krav til komfort. De peker på at store bygninger kan bestå av flere separate laftekasser, noe som gir arkitektonisk fleksibilitet og mulighet for å bryte ned skalaen slik at bygningene passer bedre inn i terrenget.

Den praktiske gevinsten er betydelig. Flere mindre bygninger tilpasser seg ujevnt terreng bedre enn én stor. Du får vesentlig mer brukbart uteareal, og tunet mellom bygningene skaper rom for forskjellige aktivitetssoner utendørs. Sollys, le for vind og utsikt kan utnyttes for hver bygning individuelt, i stedet for at hele hytta må kompromisse på plassering.

Bygningene i et typisk tunanlegg

Et typisk tunhytte-anlegg har en samlet grunnflate på 140 til 250 kvadratmeter fordelt på tre til fem bygninger. Alle bygges i laftet tømmerkonstruksjon med felles arkitektonisk identitet, men med individuelt preg.

Hovedhytte (60–90 kvadratmeter): Stue med åpen himling, kjøkken og spiseplass. Stor vedovn eller åpen peis som sentralt element. Denne bygningen setter standarden for hele anlegget og bør ha den høyeste kvaliteten i materialer og utførelse.

Sovehytte (30–50 kvadratmeter): Soverom for voksne og barn, med bad. Kan tilpasses som gjestehytte ved behov. Den fysiske avstanden mellom stue og soverom gir en ro som en tradisjonell hytte ikke matcher.

Anneks eller gjestehus (20–35 kvadratmeter): Ekstra sovekapasitet, gjerne for gjester eller ungdom. Kan bygges i enklere standard enn hovedhytta.

Badstue eller velværehus (10–20 kvadratmeter): Badstue med garderobe og eventuelt utebad. Plasseres med utsikt eller nær vann.

Bod eller redskapshus (10–20 kvadratmeter): Lagring av ski, sykler, ved og annet utstyr. En godt planlagt bod er mer enn et lagerrom. Den holder rotete utstyr unna de andre bygningene og gjør at hovedhytta kan holdes ryddig uten at du trenger skap i alle hjørner.

Bygningene kobles visuelt gjennom materialvalg og formspråk. Typiske trekk er saltak eller valmtak med torv eller skifer, svalgang, natursteinsmurer som bindeledd, og gjennomtenkt belysning av tun og mellomrom. Beplantning med stedegne vekster forsterker helhetsinntrykket.

Materialer og dimensjoner

Tømmeret er typisk norsk furu, gjerne maskinlaftet for presisjon og kostnadseffektivitet, men med mulighet for håndlaft for et mer tradisjonelt uttrykk. Tømmerdimensjonene varierer etter bygningens størrelse: 6 tommer (ca. 155 x 184 mm) for mindre bygninger som anneks og bod, 7 tommer (ca. 175 x 220 mm) som mellomløsning, og 8 tommer (ca. 194 x 255 mm) for hovedhytta. En god tommelregel er at hovedhytta bør ha den tykkeste tømmerdimensjonen, mens de mindre bygningene kan ha tynnere stokker uten at det ser feil ut. Skalaforskjellen mellom en stor hovedhytte og en liten bod gjør at forskjellige dimensjoner fungerer naturlig.

Torvtak med never er det mest brukte valget for tunhytter. Det gir en naturlig fremtoning som binder anlegget sammen visuelt. Men torvtak er også det mest vedlikeholdskrevende takvalget, med behov for jevnlig lukekontroll og inspeksjon av dreneringslaget under torva. Alternativet er skifertak, som er tyngre men tilnærmet vedlikeholdsfritt. Vinduer er tradisjonelle tresprosser med isolerglass, og mange velger koblede vinduer for bedre isolasjonsverdi. Gulv i furu eller gran med synlig struktur er standard.

Mellom bygningene binder steinlagte stier, tredekk eller grusbelagte gangveier anlegget sammen. Disse forbindelsene er viktigere enn de kanskje høres ut. Du skal gå mellom bygningene i all slags vær, om vinteren med snø og om høsten med regn. Stier bør ha god bredde, gjerne med belysning, og underlaget bør tåle frost uten å heve seg. Natursteinsmurer mellom bygningene er et klassisk bindeledd som også kan fungere som levegg eller sittebenk.

Hva det koster — og hvorfor det er dyrere

Et tunhytte-anlegg koster mer totalt enn en enkelt hytte av samme areal. Merkostnaden skyldes at hver bygning trenger eget fundament, tak og tekniske installasjoner. Du betaler for fire separate tak i stedet for ett, fire dreneringsanlegg i stedet for ett, og rørføringer mellom bygningene. Typisk er kostnadene per kvadratmeter 10 til 20 prosent høyere enn for en enkelt hytte.

Tallene er veiledende og varierer med materialvalg, beliggenhet og grad av egeninnsats. Men merkostnaden kjøper deg noe en enkelt stor hytte ikke kan gi: fleksibilitet, trinnvis utbygging og en unik opplevelse av å bevege seg mellom bygninger i et tun.

Trinnvis utbygging — den store fordelen

Den kanskje viktigste egenskapen ved tunhytte-konseptet er at du kan bygge trinnvis. Start med hovedhytta og sovehytta, og legg til anneks og badstue etter hvert som økonomien tillater. Du fordeler kostnadene over flere år og tilpasser anlegget etter endrede behov. Kanskje trenger du annekset først når barna blir store nok til å ville ha sitt eget rom.

Ved trinnvis utbygging ser tidslinjen typisk slik ut:

• Fase 1 (hovedhytte + sovehytte): 8–14 måneder
• Fase 2 (anneks): 4–8 måneder
• Fase 3 (badstue): 3–6 måneder

For samlet utbygging er totalforløpet 12 til 20 måneder. Men det finnes et forbehold: planlegg infrastruktur for hele anlegget allerede i første byggetrinn. Legg rør og kabler for alle bygninger mens gravemaskin og entreprenør allerede er på plass. Det er mye billigere enn å grave opp igjen for hvert nytt bygg.

Hvert bygg trenger tilkobling til vann, avløp og strøm. Rørføringer mellom bygninger i fjellterreng kan være krevende, spesielt med hensyn til frostsikring. Vannbåren varme med sentralt fyringsanlegg er en god løsning for å forenkle oppvarmingen av flere bygninger.

Utfordringer du bør avklare tidlig

Tunhytte-konseptet kan kollidere med kommunale reguleringsplaner. Mange hytteområder har begrensninger på antall bygninger per tomt, samlet BRA (bebygd areal, altså det samlede gulvarealet innenfor ytterveggene) og utnyttelsesgrad. Avklar dette med kommunen før du begynner å tegne. Det er frustrerende å planlegge et anlegg med fem bygninger for deretter å få beskjed om at du bare kan ha to. Noen kommuner krever dispensasjon for å bygge mer enn én frittstående bygning i tillegg til hovedhytta, og dispensasjonsprosessen kan ta måneder.

Tomten må ha tilstrekkelig areal og egnet terreng. Tunet bør ha en naturlig definert form, og bygningene må plasseres slik at de skaper gode uterom og innbyrdes siktlinjer. Et flatt jorde fungerer dårlig. De beste tunhytteanleggene utnytter høydeforskjeller til å skape variasjon og la terrenget definere tunets form. Tenk nøye gjennom hvordan du beveger deg mellom bygningene, hvor sollyset faller gjennom dagen, og hvordan uterommene kan brukes til forskjellige formål. Tunet er ikke restsonen mellom husene. Det er selve hjertet i konseptet.

Koordinering er en undervurdert utfordring. Prosjektering av et tunhytte-anlegg krever samspill mellom arkitekt, laftleverandør, entreprenør og tekniske fag. Hvert bygg er et eget prosjekt, men helheten må ivaretas. Infrastrukturen mellom bygningene, sammenheng i materialvalg, og det visuelle uttrykket som binder anlegget sammen krever at noen har oversikt over det store bildet.

Flere bygninger betyr mer vedlikehold. Torvtak krever jevnlig tilsyn, tømmervegger bør kontrolleres for sprekker og råte, og tunanlegget med stier og beplantning krever vedlikehold gjennom sesongen. Fire bygninger med torvtak er fire ganger så mye taksyn som én. Fire separate fundament er fire dreneringsanlegg å holde øye med. Ta dette med i helhetsvurderingen. Bygningene skal stå i generasjoner, og vedlikeholdsbudsjettet bør reflektere det.

Nøkkelpunkter

• Tunhytte-konseptet organiserer tre til fem laftede bygninger rundt et sentralt tun, med samlet areal på 140 til 250 kvadratmeter
• Totalrammen for et anlegg på 160 kvadratmeter er 6,4 til 10,1 millioner kroner uten tomt, 10 til 20 prosent mer per kvadratmeter enn en enkelt hytte
• Trinnvis utbygging lar deg fordele kostnadene over flere år og tilpasse etter endrede behov
• Planlegg infrastruktur for hele anlegget i første byggetrinn for å unngå kostbar ettergraving
• Avklar reguleringsplan tidlig — mange kommuner begrenser antall bygninger per tomt
• Mellomrommene mellom bygningene definerer tunet og er like viktige som selve bygningene
• Flere bygninger gir mer vedlikehold, noe som bør tas med i det totale kostnadsbildet
• Start med hovedhytta som setter standarden for hele anlegget i materialvalg og kvalitet