Stavkirker og laft -- forholdet mellom to tradisjoner

Norsk middelalder rommet to fundamentalt forskjellige måter å bygge i tre: stavverk og lafteverk. Kirkene ble bygget i stav, bolighusene i laft. Denne todelingen er unik for Norge, og den forteller en overraskende historie om konservatisme, prestisje og teknologisk endring. En historie der laftet til slutt vant, men stavverket aldri helt forsvant.

To teknikker, to prinsipper

For å forstå forholdet mellom stavkirker og laftebygninger må du kjenne forskjellen mellom de to konstruksjonsmetodene.

Stavverk er en skjelettarkitektur. Vertikale staver (stolper) bærer taket, og mellomrommene fylles med stående planker. Resultatet er store, åpne rom. Teknikken krever avansert treskjæringskunst og har mye til felles med skipsbygning, der begge bygger et bærende skjelett som kles med plank. De tidligste formene hadde stolper satt direkte ned i jorden, noe som førte til at husene råtnet nedenfra. Denne svakheten ble løst over tid: i de mest utviklede stavkirkene ble stolpene satt på sviller (bunnstokker) som lå på grunnmuren, og holdbarheten økte dramatisk. Overgangen fra jordgravde stolper til svillesystem var et teknologisk gjennombrudd som gjorde det mulig for stavkirkene å stå i mange hundre år.

Lafteverk er massivkonstruksjon. Horisontalt liggende tømmerstokker danner både vegg og bærekonstruksjon. Stokkene sammenføyes i hjørnene med nov, utsparringer som låser stokkene til hverandre. Mose legges mellom stokkene for tetting. Laftevegger bærer taket selv, og konstruksjonen gir god isolasjon mot kulde og vind. Teknikken er enklere i grunnprinsippet enn stavverk, men krever presis utførelse i novene for å oppnå tetthet og stabilitet. Fordelen med lafteverk er at det isolerer godt, mens stavverkets åpne planker slapp inn trekk. For bolighus i nordisk klima var dette et viktig fortrinn.

Stavverkets lange forhistorie

Stavkonstruksjonen har røtter tilbake til yngre steinalder og dominerte skandinavisk byggeskikk i omtrent tre tusen år. Vikingtidens langhus og skåler var i hovedsak stavbygde, med kraftige takbærende stolper og vegger av stående planker eller flettverk. Disse bygningene var imponerende og kunne romme mange titalls mennesker, men de hadde et fundamentalt problem. Jordgravde stolper råtnet, og husene måtte stadig fornyes.

Gjennom bronsealder og jernalder ble stavkonstruksjonen stadig mer sofistikert. Forbindelsene mellom stolper, bjelker og tak ble mer avanserte, og treskjærerkunsten nådde et høyt nivå. Vikingtidens byggemestre behersket komplekse sammenføyninger i tre som i dag kan studeres i skipsfunn. Osebergskipet og Gokstadskipet viser det samme håndverket som ligger bak stavkirkenes konstruksjoner: evnen til å forme tre med presisjon og skape bærende strukturer av sammenføyde elementer. Men teknikken forble knyttet til prinsippet om et vertikalt bærende skjelett, og for vanlige bolighus hadde den en alvorlig begrensning: dårlig isolasjon.

Laftet overtar, men ikke i kirkene

Fra rundt år 1000 ble lafteteknikken tatt i bruk for oppholdshus i Norge. Teknikken kom østfra, gjennom kulturkontakt med slaviske folk i Øst-Europa. Norrøne handelsmenn og krigere hadde forbindelser østover i minst to århundrer, og det var gjennom disse kontaktene at kunnskapen om å legge tømmerstokker horisontalt og sammenføye dem i hjørnene spredte seg til Skandinavia. De eldste bekreftede sporene i Norge dateres til rundt år 900: gravkammeret i Gokstadskipet og begravelsesstrukturer fra Rolvsøy i Østfold.

De gamle stavbygde langhusene ble gradvis erstattet av laftebygninger som ga bedre isolasjon og lengre levetid. For vanlig husbygging ble stavverk forlatt i løpet av vikingtiden. Overgangen tok to til tre århundrer, og bygningsarkeologien kan ennå ikke gi fullgode forklaringer på nøyaktig når, hvor og hvorfor skiftet fant sted i hvert enkelt område. Men resultatet er klart: fra rundt 1100 var laft den dominerende byggemåten for norske bolighus.

Men her skjer noe bemerkelsesverdig. Selv om laftet overtok for bolighus, fortsatte kirkene å bli bygget i stavkonstruksjon. De fleste stavkirkene ble reist mellom 1150 og 1350, altså i en periode da stavbygging allerede var en gammeldags teknikk for vanlige hus. Kanskje ble det bygget så mange som 1 000 til 2 000 stavkirker i middelalderen. Og tilnærmet alle trekirker i Norge ble før reformasjonen oppført i stav. Høyst en eller to små kirker ble bygget i laft.

Denne konservatismen har trolig flere forklaringer. Stavteknikken ga mulighet for store, åpne rom som var bedre egnet for kirkens liturgiske behov. Et laftet rom er begrenset av tømmerlengden i hver vegg, mens en stavkirke kan spenne bredere rom ved hjelp av et bærende stolpeskjelett. Kirkebygging var dessuten en prestisjefylt oppgave der tradisjon og symbolikk veide tungt. Stavkonstruksjonen representerte en avansert håndverkstradisjon knyttet til skipsbygningen, som hadde høy status i det norrøne samfunnet. Og det var et praktisk argument: kirker hadde ikke det samme behovet for isolasjon som bolighus. Folk oppholdt seg der i korte perioder, og ildsted var ikke aktuelt i et kirkerom.

28 stavkirker som har overlevd

Av de kanskje 1 000 til 2 000 stavkirkene som ble reist i middelalderen, er bare 28 bevart i dag. Forfallet begynte allerede etter reformasjonen i 1537, da mange kirker ble revet eller bygget om. Materialet ble ofte gjenbrukt, fordi tømmeret i en stavkirke var verdifullt og kunne brukes i nye bygninger. Mange kirker ble rett og slett for små for voksende menigheter og ble erstattet av større laftekirker. Andre forfalt av mangel på vedlikehold.

At det i det hele tatt finnes 28 bevarte stavkirker, skyldes delvis tilfeldigheter og delvis bevisste bevaringsinitiativ fra 1800-tallet. Nasjonalromantikkens interesse for Norges fortid førte til at stavkirkene ble gjenoppdaget som kulturskatter.

Blant de bevarte stavkirkene finner du noen av Norges mest kjente bygninger. Urnes stavkirke i Sogn, datert til ca. 1130, er den eldste bevarte og står på UNESCOs verdensarvliste. Portalskjæringene på Urnes, med dyreornamentikk i en stil som har fått navn etter kirken, representerer et av høydepunktene i norrøn treskjæring. Borgund stavkirke i Lærdal, fra ca. 1180, er en av de best bevarte og viser stavkirkens typiske form med hevet midtrom og omgivende svalganger. Heddal stavkirke i Telemark, fra ca. 1250, er den største bevarte stavkirken. Gol stavkirke fra ca. 1200 ble flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy i 1884, der den fremdeles står som en av museets hovedattraksjoner.

Disse bygningene viser stavverkets raffinement. Dragene på Borgunds tak, de intrikate portalskjæringene på Urnes, den imponerende skalaen på Heddal. Alt vitner om en håndverkstradisjon som nådde usedvanlige høyder i norsk middelalder.

Kombinasjon: når stav møter laft

I praksis ble de to teknikkene ofte kombinert i samme bygning. Denne kombinasjonen var så vanlig at den var nesten enerådende i norske trebygninger helt til slutten av 1800-tallet. Ren stavkonstruksjon og rent lafteverk fantes, men blandingsformer var normen.

Stavkirker ble utvidet med svalganger eller våpenhus i lafteteknikk. Laftede stuer fikk stavbygde forstuer eller uthus. Loft, toetasjes bygninger for soveplass og lagring, kunne ha en laftet hoveddel med et stavbygd galleri. Uthus som stall og fjøs brukte gjerne enklere former av begge teknikker.

Et konkret eksempel på denne sameksistensen finnes i stavverkets arv innenfor laftebygninger. Beitskiene, de vertikale rammene rundt dør- og vindusåpninger i lafteverk, kan ses som en direkte arv fra stavtradisjonen. Disse vertikale elementene stabiliserer konstruksjonen på en måte som minner om stavverkets bærende prinsipper. Uten beitskier ville lafteveggen kunne forskyve seg ved dør- og vindusåpninger, der den horisontale sammenføyningen er brutt. Stavverket forsvant altså aldri helt, men ble integrert i den dominerende lafttradisjonen.

I noen regioner levde også stavteknikken videre som selvstendig byggemåte for visse bygningstyper. På Vestlandet ble grindverk, en lokal variant av stavkonstruksjon, brukt for uthus og driftsbygninger helt opp til moderne tid.

Reformasjonen: bruddet med stav

Reformasjonen i 1537 markerte det endelige bruddet med stavkirketradisjonen. Etter reformasjonen ble stavverk kun brukt ved utvidelse eller ombygging av eksisterende stavkirker. Nye kirker ble heretter bygget i lafteteknikk, og overgangen kan ha vært en bevisst måte å markere avstand til den katolske fortiden. Den protestantiske kirken ville bryte med det gamle, og å velge en annen byggeteknikk var en konkret måte å gjøre det på.

Det er en tankevekkende parallell her. Da laftet overtok for stav i bolighus rundt år 1000, tok det 500 år før kirkene fulgte etter. Konservatismen i kirkebyggingen, den sterke tilknytningen til tradisjon og symbolikk, holdt stavverket i live lenge etter at det var forlatt for profane bygg. Reformasjonen brøt denne kontinuiteten, og fra da av var laft den enerådende byggeteknikken i tre for alle bygningstyper.

De mange stavkirkene som forfalt eller ble revet i de følgende århundrene, er et tap som er vanskelig å overvurdere. At bare 28 av kanskje 2 000 opprinnelige stavkirker har overlevd, forteller om en kulturarv som nesten gikk tapt. De 28 som står igjen, er i dag blant Norges viktigste kulturminner og tiltrekker seg besøkende fra hele verden. De er også en påminnelse om at stav og laft, to teknikker som ofte behandles som motsetninger, i virkeligheten levde side om side i århundrer og formet hverandre gjensidig.

Nøkkelpunkter

• Stavverk og lafteverk eksisterte side om side i norsk middelalder: kirkene i stav, bolighusene i laft
• Stavkirkene ble bygget mellom 1150 og 1350, i en periode da stavbygging allerede var utdatert for vanlige hus
• Kirkene holdt fast ved stavverk fordi teknikken ga store, åpne rom og hadde høy prestisje knyttet til skipsbygning
• Bare 28 av kanskje 1 000 til 2 000 opprinnelige stavkirker er bevart i dag. Urnes (ca. 1130) er den eldste
• De to teknikkene ble ofte kombinert i samme bygning, og beitskier i lafteverk er en direkte arv fra stavtradisjonen
• Reformasjonen i 1537 markerte det endelige bruddet, da nye kirker heretter ble bygget i laft