Seterkultur og bygningstyper — sel, fjøs og eldhus

Seterkulturen ble i desember 2024 innskrevet på UNESCOs liste over immateriell kulturarv, en anerkjennelse av en tradisjon som har formet norsk kulturlandskap i århundrer. Seteren var et sesongmessig gårdsbruk i utmarka der husdyrene beitet på fjellgress om sommeren, og bygningene på setra gjenspeiler funksjonene som måtte ivaretas gjennom hele beitesesongen.

Hva er en seter, og hvorfor fantes den?

En seter (kalt støl på Vestlandet) er et sesongmessig driftssted i fjellet eller skogen der husdyrene ble fraktet om sommeren, typisk fra juni til september. Formålet var å utnytte beiteressurser som ikke var tilgjengelige fra gården, og samtidig avlaste innmarka i vekstsesongen slik at den kunne brukes til dyrking og høsting. På seteren ble det produsert smør, ost og andre meieriprodukter, og i mange områder ble fjellengene rundt setra slått for vinterfôr.

Rundt 1850 var over 100 000 setrer i aktiv drift i Norge. I dag er tallet under 1 000. Nedgangen speiler strukturendringene i norsk landbruk: mekanisering, sentralisering og nedlegging av små bruk. Men de fysiske sporene etter seterdriften preger fortsatt fjellområdene. Tusenvis av seterbygg står igjen, noen vedlikeholdt, mange i forfall, og de forteller historien om en driftsform som preget hele det norske bondesamfunnet.

110 organisasjoner fra Norge og Sverige støttet UNESCO-nominasjonen, og innskrivingen gir håp om at interessen for å holde tradisjonen levende styrkes.

Sel — bolighuset på setra

Selet var stedet der budeiene og annet seterfolk bodde gjennom sommeren. Bygningen fungerte som kjøkken, oppholdsrom og soverom, og var det sosiale senteret i seteranlegget.

I de enkleste tilfellene besto selet av bare ett rom med åpen åre og ljore (røykhull) i taket. Denne løsningen var vanlig på Vestlandet og i de høyereliggende seterområdene. Mer utviklede varianter hadde to rom: et oppholdsrom med ildsted og et nordvendt rom for melkeoppbevaring. I Trøndelag og deler av Nordvestlandet, der tømmertilgangen var god, hadde selene gjerne tre rom: et sentralt ildrom for ystning og matlaging, med oppholdsrom i den ene enden og melkebu i den andre.

Konstruksjonen var laft i furu eller gran der det var tilgjengelig. Over tregrensen ble det brukt tømmer fraktet opp fra dalene, eller bjørk og andre løvtrær. Tømmeret hadde gjerne mindre dimensjoner enn gårdsbygningene nede i bygda. Taket var nesten alltid dekket med never og torv, en teknikk som ga god isolasjon og vanntetthet.

Selet var enklere enn bolighuset på gården, men det var langt fra primitivt. I Gudbrandsdalen og Østerdalen, der setrene kunne ligge langt fra gårdene og oppholdene varte i flere måneder, ble selene bygd med solid håndverk. Noen hadde dekorative utskjæringer i gavler og vindusomramninger som viste eierens stolthet over seteranlegget.

Selenes planløsning fulgte en tydelig logikk. Ildstedet ble plassert slik at varmen nådde alle deler av rommet, og melkebua eller det kjølige rommet vendte alltid mot nord for å holde temperaturen nede. Innredningen var fast: benker langs veggene, et bord for matlaging og spisning, og sengeplasser i krokene. Inventaret var gjerne enkelt, men funksjonelt. Selene i de rikeste dalførene kunne ha utskårne møbler, veggfaste skap og forseggjorte dørbeslag. I motsetning til gårdshusene ble selene sjelden malt eller dekorert med rosemaling, men unntak finnes i de mest velstående områdene.

Fjøs, bu og eldhus — arbeidsbygningene

Sommerfjøset var enklere enn gårdsfjøset. Det skulle gi ly for dyrene om natten og under dårlig vær, og det var her melkingen foregikk morgen og kveld. Konstruksjonen varierte fra solide laftede bygninger med båser for hver ku til enkle skjul med tak og åpen langside. Gulvet var jord eller stein, med renner for gjødsel. I vestlandske fjellområder var steinfjøs vanlige, særlig over tregrensen der tømmer var mangelvare.

Bua (melkebua) var et lite lagerbygg for melk og melkeprodukter. Plasseringen var gjennomtenkt. Bua ble lagt mot nord eller i skygge for å holde temperaturen nede, og i noen tilfeller ble den bygd over en bekk slik at rennende vann ga naturlig kjøling. Innvendig hadde den hyller for melkeringer og ystebunker, og lufteåpninger med netting ga ventilasjon uten å slippe inn insekter. Veggene var tykke for god isolasjon.

Eldhuset var grovkjøkkenet der de tunge arbeidsoppgavene foregikk: ystning av ost og koking av brunost, baking av flatbrød og lefse, brygging av øl, vasking av klær og utstyr. Ildstedet var gjerne en åpen åre med ljore i taket. Bygningen var enetasjes med dør i gavlveggen, og den var typisk den mest røykfylte og arbeidsintensive bygningen på setra. I Gudbrandsdalen, der brunostproduksjonen var en bærebjelke i seterøkonomien, var eldhuset gjerne stort og godt utstyrt med plass til de store ystekjelene.

Utover disse hovedbygningene kunne en seter ha løe for høy slått på setervollene, vedskjul, jordkjeller for kjølig oppbevaring, og i noen områder en enkel smie for reparasjon av redskap. Gjeterhyttene var små buer der gjeterene kunne søke ly. I de mest velutstyrte seteranleggene fantes det opp mot ti separate bygninger, hver med sin funksjon. Antallet bygninger gjenspeiler hvor stor besetningen var og hvor lenge oppholdet varte.

Regionale forskjeller i seterbebyggelse

Seterbyggene varierer påfallende mye fra landsdel til landsdel, og forskjellene gjenspeiler klima, materialtilgang og lokale tradisjoner.

Vestlandsk seterbebyggelse er preget av steinfjøs, enkle sel og kombinasjonsbygg der sel og fjøs kunne ligge under samme tak. Setrene lå ofte isolert, og buskapen måtte fraktes lange veier, noen ganger med båt. Østerdalen, med sine store skoger, utviklet store setergrender med separate bygninger for hver funksjon, bygd i solid furu. Gudbrandsdalen har kanskje den rikeste seterbygningstradisjonen, med forseggjort håndverk og egne kokehus dimensjonert for brunostproduksjon. Hallingdal bærer preg av vestlandsk påvirkning med kompakte bygninger, men tømmertilgangen ga likevel laftede konstruksjoner. Driften var knyttet til geitehold og geitost.

Selv terminologien varierer. Østlandet og Trøndelag bruker «seter», mens Vestlandet og fjellbygdene fra Agder til Gudbrandsdalen sier «støl». I Nord-Norge var seterdriften mer begrenset av klimaet, men forekom i skjermede dalfører. Bygningene var enklere og tilpasset kortere sesong, og i noen områder var driften påvirket av samisk reindriftspraksis.

Disse forskjellene er ikke bare kuriositeter. Når du ser et gammelt seteranlegg, kan byggestilen fortelle deg mye om regionen. Et steinfjøs med enkelt sel peker mot Vestlandet. En stor setergrend med separate bygninger i solid furu sier Østerdalen eller Gudbrandsdalen. Kompakte bygninger med vestlandsk planløsning, men i laft, er typisk Hallingdal.

Seterdrift som kvinnenes domene

Seterdriften var tradisjonelt kvinnenes ansvar. Budeiene, de unge jentene og kvinnene som styrte arbeidet på setra, hadde ansvar for melking, ystning, smørkinning og all melkeforedling. Seteren var et av få arenaer i det gamle bondesamfunnet der kvinner hadde selvstendig ansvar og myndighet over et helt driftsområde.

Seterlivet hadde en sosial dimensjon som gikk utover det daglige arbeidet. Budeiene fra nærliggende setrer besøkte hverandre, det ble holdt seterbesøk fra bygda, og i mange områder var setertiden forbundet med fest og samvær. Denne sosiale funksjonen er godt dokumentert i folkeviser, sagn og den eldre litteraturen, og den bidro til å forme sosiale nettverk på tvers av gårdsgrenser.

For den som besøker gamle seteranlegg i dag, er det verdt å ha med seg denne dimensjonen. Bygningene forteller ikke bare en historie om matproduksjon og landbruk. De forteller også om et samfunn der sesongens rytme skapte rom for selvstendighet og fellesskap i fjellet.

Bevaring og status i dag

Tusenvis av seterbygg står ubrukte over hele landet. Forfallshastigheten er høy for bygninger uten vedlikehold, og mange er allerede tapt. Riksantikvaren har pekt ut flere setermiljøer som kulturmiljøer av nasjonal interesse, blant annet i Forollhogna-området, Valdres og Gudbrandsdalen.

Bevaring av seterbygg støttes gjennom flere ordninger. Kulturminnefondet gir tilskudd til private eiere og bidrar normalt med 30 prosent av prosjektets totale kostnader. Riksantikvaren gir tilskudd til fredede bygninger. SMIL-midler fra Landbruksdirektoratet kan brukes til seterbygg som er knyttet til aktiv landbruksdrift. For SEFRAK-registrerte bygninger må fylkeskommunen uttale seg før endringer.

En annen vei er ombygging til fritidsbolig. Mange eiere har tatt i bruk gamle sel og seterbygg som fritidsboliger, men det krever bruksendring etter plan- og bygningsloven og dispensasjon fra kommunen i LNF-områder. Denne prosessen har et krevende regelverk med seterforskriften, skattemessige konsekvenser og TEK17-krav som bør avklares grundig.

Restaurering av seterbygg bør følge antikvariske prinsipper: minst mulig inngrep, bruk av originale materialer og teknikker, og grundig dokumentasjon. Bunnstokken er det mest sårbare elementet og ofte det første som må byttes. Utskifting av bunnstokk krever at bygningen jekkes opp, noe som bør gjøres av erfarne håndverkere. Grunnmuren, gjerne en tørrmurt steinfot, kan ha forskjøvet seg og trenger oppretting. Torvtak og nevertak krever jevnlig vedlikehold med riktig type materiale.

Kompetanse er en utfordring. Tradisjonelle teknikker for lafting, torvtekking og steinsetting er i fare for å gå tapt. Bygg og Bevar formidler kontakt med håndverkere som har erfaring med tradisjonelt bygghåndverk, og Fortidsminneforeningen driver kurs i tradisjonelle teknikker. Flere folkehøgskoler tilbyr utdanning i tradisjonelt tømrerarbeid.

-> Les mer: Seter som fritidsbolig — ombygging og regulering

Nøkkelpunkter

• Norsk og svensk seterkultur ble innskrevet på UNESCOs liste over immateriell kulturarv i desember 2024
• De viktigste bygningstypene på setra er sel (bolig), fjøs (husdyr), bu (melkelagring), eldhus (grovkjøkken) og løe (høylagring)
• Antall aktive setrer har falt fra over 100 000 til under 1 000 på 150 år
• Seterbebyggelsen varierer kraftig mellom regioner: steinfjøs på Vestlandet, treroms sel i Trøndelag, forseggjort laft i Gudbrandsdalen
• Seterdriften var kvinnenes domene, og budeiene hadde selvstendig ansvar for all melkeforedling
• Kulturminnefondet, Riksantikvaren og SMIL-midler finansierer bevaring av verneverdige seterbygg