Stabbur og loft — fra lagring til gjestehus

Stabburet og loftet er blant de mest gjenkjennelige bygningene i norsk gårdsbebyggelse. Begge er forrådsbygninger i laft, begge har gjerne to etasjer, og begge har fått nytt liv som gjestehus og anneks i dag. Men de to bygningstypene har ulik historie, ulik konstruksjon og ulik status i norsk arkitekturhistorie.

Stabbur, loft og bur — hva er forskjellen?

Begrepene brukes ofte om hverandre i dagligtale, men de betegner forskjellige bygningstyper med egen funksjon og konstruksjon.

Stabburet er et forrådsbygning på stolper (stabber), konstruert i laft, der hovedformålet var å beskytte mat, korn og verdisaker mot gnagere og fukt. Ordet «stabbur» kommer trolig fra «stav-bur» og viser til bygninger på stolper. Stabburet har innvendig trapp mellom etasjene og er primært et lagerbygg.

Loftet er en beslektet, men mer forseggjort bygningstype. Det har svalgang (utvendig omgang med tak) og utvendig trapp til overetasjen, og fungerte som forrådsbygg, soverom og gjesterom. Arkitekturhistorikerne Gunnar Bugge og Christian Norberg-Schulz regner loftene, sammen med stavkirkene, som Norges fremste bidrag til internasjonal arkitekturhistorie. Over 100 loft fra middelalderen er bevart, og mer enn halvparten befinner seg i Telemark.

Bur er det eldste begrepet og brukes sjelden alene i dag. Det inngår i sammensetninger som stabbur, matbur, kornbur og klæbur, og betegnet opprinnelig et enkelt, gjerne enetasjes lagerbygg.

Konstruksjon og gnagersikring

Det mest karakteristiske ved stabburet er at det er hevet over bakken på stolper. Stabbene var typisk 1 til 1,5 meter høye, og på toppen satt rottebrettet (musavaren), en flat plate med utoverhengende kant. Gnagere som klatret opp stabben ble stoppet av kanten og kunne ikke nå opp til bygningskroppen. Denne konstruksjonen var så effektiv at den holdt mus og rotter ute gjennom århundrer.

Stabbene kunne være runde tømmerstokker, tilhugde stolper eller naturstein. Oppå stabbene lå en svill, en horisontal ramme av tømmerstokker som bar lafteveggene. Selve bygningskroppen var oppført i tradisjonell laft med horisontale stokker låst sammen i hjørnene med nov. Findalslaft (rundnov) var den vanligste novtypen i eldre stabbur, mens sinknov ga et renere uttrykk og ble brukt i de mest forseggjorte bygningene. I noen stabbur og loft ble stokkene kinnet (flathogd) på inn- og utside for å gi plane veggflater.

Taket var gjerne saltak med torvtekking (bjørkenever som fuktsperre og torv oppå), skiferstein i områder med god tilgang på skifer, eller spontak (tynne trebord) i skogrike strøk. Takutstikket var godt dimensjonert for å beskytte veggene mot regn og snø. På loftet var takutstikket ekstra generøst for å dekke svalgangen.

Historisk bruk — matlagring og verdisaker

Stabburets todeling i etasjer var funksjonell. Første etasje (underburet) ble brukt til kjøttvarer, saltet mat, fisk og andre ferskvarer. Veggene hadde luftehull eller spalter for ventilasjon. Andre etasje (overburet) lagret tørrprodukter som korn og mel i binger eller tønner, og her ble også tekstiler, bunader, sengetøy og verdisaker oppbevart i kister. Sølvtøy og smykker ble gjerne lagret i stabburet, som kunne låses.

I et samfunn uten kjøleskap og fryser var stabburet en del av gårdens infrastruktur for overlevelse. Maten som ble lagret der gjennom høsten, skulle holde familien gjennom vinteren. Stabburets plassering, konstruksjon og ventilasjon var alle tilpasset dette formålet: tørt, kjølig, gnagersikkert.

Overetasjen i loftet og de finere stabburene hadde også en sosial funksjon. Her ble gjester innkvartert, overetasjen fungerte som bruderom under brylluper, og ungdommen sov her i den varme sesongen. Denne bruken er dokumentert i folkeviser og eldre litteratur.

Regionale variasjoner

Telemark har den rikeste loftstradisjonen, med forseggjort laftearbeid, dekorative utskjæringer og velutviklede svalganger. Mange av de best bevarte middelalderloftene er fra 1200- og 1300-tallet og representerer håndverk på ypperste nivå.

I Gudbrandsdalen og Valdres finnes stabbur med solid håndverk og rik dekor. Rosemaling og treskjæring preger mange av de mest forseggjorte stabburene fra 1700- og 1800-tallet. På Vestlandet var stabburet gjerne enklere, tilpasset det fuktige klimaet med ekstra god ventilasjon. I Nord-Norge er stabburene lavere og mer kompakte, tilpasset kulde og lange vintrer.

Felles for alle regioner er at stabburet og loftet var blant gårdens mest forseggjorte bygninger etter bolighuset. Kvaliteten på laftearbeidet var gjerne høyere enn i driftsbygningene, og dekoren viste eierens velstand og status.

Moderne bruk som gjestehus og anneks

Mange stabbur og loft har i dag fått nytt liv som gjestehus, anneks, hobbyrom eller fritidsbygg. Denne bruken viderefører den historiske funksjonen som overnattingssted og har en stor fordel: bruk er det beste vernet. Et stabbur som tas i bruk, vedlikeholdes og holdes i stand.

Ombygging til gjestehus innebærer typisk innvendig etterisolering (utvendig bør unngås for å bevare tømmeruttrykket), installasjon av strøm for belysning og eventuelt oppvarming, vedfyring i en liten ovn som primær varmekilde, tilpasning av vindusåpninger for tilstrekkelig dagslys, og sikker trapp med rekkverk til overetasjen. Originale vinduer bør beholdes der det er mulig.

Bruksendring av stabbur til gjestehus kan være søknadspliktig etter plan- og bygningsloven. Avklar med kommunen tidlig. For SEFRAK-registrerte eller verneverdige stabbur bør du også kontakte fylkeskommunen. Regelverket varierer med kommuneplanens bestemmelser om bruksareal og utnyttelsesgrad.

Flere laftebedrifter tilbyr også nye stabbur i tradisjonell stil, gjerne som gjestehus eller anneks ved hytter og boliger. Disse tar utgangspunkt i tradisjonell formgiving, men tilpasses moderne krav til komfort.

-> Les mer: Tradisjonelle norske laftebyggtyper — oversikt -> Les mer: Norske lafteleverandører

Nøkkelpunkter

• Stabburet står på stolper med rottebrett og har innvendig trapp; loftet har svalgang og utvendig trapp
• Loftet regnes blant Norges fremste bidrag til arkitekturhistorien, med over 100 bevarte middelalderloft
• Underetasjen lagret kjøtt og ferskvarer, overetasjen korn, tekstiler og verdisaker
• Telemark har den rikeste loftstradisjonen, Gudbrandsdalen og Valdres de mest dekorerte stabburene
• Ombygging til gjestehus bevarer bygningene gjennom aktiv bruk og kan inkludere isolasjon, strøm og vedfyring
• Bruksendring kan være søknadspliktig — avklar med kommunen og eventuelt fylkeskommunen
• Nye stabbur i tradisjonell stil tilbys av flere laftebedrifter som gjestehus og anneks