Tradisjonelle norske laftebyggtyper — oversikt

Laft var den dominerende byggeteknikken i Norge fra vikingtiden til midten av 1800-tallet. Gjennom disse hundreårene utviklet det seg et bredt spekter av spesialiserte bygningstyper, der hver bygning var tilpasset sin funksjon på gården, på seteren, ved sjøen eller i utmarka.

Bolighus og forrådsbygg

Stua var gårdens hovedbygg. Den eldste formen, røykstua, hadde et åpent ildsted og et røykhull i taket kalt ljore. Røyken steg opp og ut gjennom ljoren, som kunne åpnes og lukkes med en treplate. Rommet fungerte som kjøkken, stue og soverom samtidig. Fra 1600-tallet ble røykstua gradvis erstattet av stuer med murt pipe.

Stabburet og loftet var gårdens forrådsbygg. Stabburet stod hevet på stolper med rottebrett som hindret gnagere, og hadde to etasjer for mat, korn, tekstiler og verdisaker. Loftet hadde svalgang og utvendig trapp, og ble også brukt som gjesterom. Over 100 middelalderloft er bevart i Norge, mer enn halvparten i Telemark. Arkitekturhistorikerne Gunnar Bugge og Christian Norberg-Schulz regner loftene blant Norges fremste bidrag til internasjonal arkitekturhistorie.

-> Les mer: Stabbur og loft — fra lagring til gjestehus

Driftsbygninger

Fjøset ga husrom til storfe og småfe, med båser og jordgulv. Tømmeret var grovere enn i bolighuset, og novene enklere hogget. Viktigst var at bygningen ga tørt og lunt ly for dyrene gjennom vinteren. Låven var gårdens største bygning, brukt til tresking og kornlagring. Den var gjerne plassert slik at man kunne kjøre inn med hest og slede fra den ene siden og ut den andre. Løa lagret høy, gjerne med god luftsirkulasjon gjennom veggene for å hindre mugg og selvantennelse. Stallen huset hestene og hadde ofte bedre standard enn fjøset, fordi hesten var gårdens mest verdifulle dyr. Fra slutten av 1800-tallet ble flere av disse funksjonene samlet i ett enhetsfjøs under felles tak.

Kvaliteten på laftearbeidet varierte med bygningens status. Bolighus og loft fikk det mest forseggjorte håndverket, mens fjøs og løer ble oppført i grovere tømmer med enklere novhogst. Denne forskjellen er tydelig synlig i bevarte gårdsanlegg, der driftsbygningene har merkbart grovere tømmer og enklere hjørneløsninger enn hovedhuset.

Produksjons- og arbeidsbygg

Eldhuset var gårdens grovkjøkken. Her ble det bakt flatbrød, ystet ost, brygget øl og utført slakting. Bygningen hadde åpent ildsted med ljore i taket og var typisk enetasjes med jordgulv. Eldhuset ble plassert i trygg avstand fra bolighuset på grunn av brannfaren fra det åpne ildstedet og de varme arbeidsoppgavene. Badstua var oppvarmet med en røykovn uten pipe og ble brukt til bading, men også til tørking av korn og lin. I mange bygder var badstua også fødestue, fordi den var det reneste og varmeste rommet på gården. Smia lå enda lenger unna de andre bygningene på grunn av brannfare, og bekkekverna utnyttet vannkraft til kornmaling.

Badestutradisjonen har paralleller i finsk og russisk kultur. Den finske saunaen og den russiske banjaen bygger på samme grunnprinsipp: oppvarming med steinovn i et lukket, laftet rom. I dag opplever badstuen en renessanse som tilleggsbygg ved hytter, med moderne varianter som kombinerer tradisjonell lafteteknikk med bedre ventilasjon og isolasjon.

Sjørelaterte bygninger og utmarksbygninger

Langs kysten var naustet uunnværlig for oppbevaring av båt og sjøredskap. Laftede naust ble bygd i grovere tømmer med god luftsirkulasjon, og portåpningen mot sjøen var bred nok til å trekke båten inn. Naustene ble plassert i strandkanten med slipp ned til vannet, og mange hadde steinmurt fundament som tålte bølger og tidevann. I fiskeværene fungerte sjøhusene som mottak og lager for fisk, med tørkeloft i overetasjen der fisken ble hengt til tørk.

I utmarka fantes seterbebyggelse med sel, sommerfjøs, bu og eldhus. Jakthytter og koier ga jegere ly i fjellet. Disse bygningene var gjerne enklere enn gårdsbygningene, med tynnere stokker og færre omfar, men de følger de samme laftetekniske prinsippene. Materialene ble hentet fra nærområdet, og bygningen ble tilpasset det lokale terrenget og klimaet.

-> Les mer: Seterkultur og bygningstyper — sel, fjøs og eldhus -> Les mer: Jakthytter — tradisjon, konstruksjon og moderne varianter

Hvilken bygningstype passer for deg?

Hvis du planlegger å bygge i laft i dag, er det tre tradisjonelle bygningstyper som har fått fornyet aktualitet. Stabburet fungerer godt som gjestehus eller anneks, med sin naturlige todeling i etasjer og sitt karakteristiske utseende. Jakthytta og koien passer for den som vil ha et enkelt, rimelig tilholdssted i utmarka. Og selve laftehytta viderefører tradisjonen fra den gamle stua som helårsbolig eller fritidsbolig.

Bygninger som eldhus, badstue og naust bygges sjeldnere i dag, men finnes som spesialtilpassede prosjekter hos flere laftebedrifter. Badstuen er unntaket med fornyet popularitet, særlig som frittstående tilleggsbygg ved hytter.

-> Les mer: Stabbur og loft — fra lagring til gjestehus -> Les mer: DNT-hytter og norsk fjellhyttetradisjon

Nøkkelpunkter

• Laft dominerte norsk trehusbygging i nesten tusen år, og ga opphav til over et dusin spesialiserte bygningstyper
• Bolighus, forrådsbygninger, driftsbygninger, produksjonsbygg, sjøbygninger og utmarksbygninger dekket alle gårdens behov
• Loftet og stabburet er blant de best bevarte bygningstypene, med over 100 middelalderloft fortsatt intakt
• Kvaliteten på laftearbeidet fulgte bygningens status: finlaft på bolighus, grovlaft på fjøs
• Stabbur, jakthytter og badstuer har fått fornyet aktualitet som moderne tilleggsbygg