Laft i norske byer — byhus, bybranner og overgang til mur

Norske byer var bygget i tømmer. Fra middelalderen og frem til 1800-tallet dominerte laftede trehus bybildet i Bergen, Trondheim, Christiania og de fleste andre norske byer. Gjentatte bybranner tvang frem nye byggeforskrifter, og murtvang presset til slutt tømmerhuset ut av byene. På landsbygda overlevde laftetradisjonen ubrutt.

Kildestøtte: Begrenset

Tømmerbyen

I middelalderen var norske byer tømmerbyer. Bybebyggelsen besto av laftede hus tett i tett, med smale gater og brygger mellom dem. Treverk var det naturlige byggematerialet i et land dekket av skog, og byggeteknikken var den samme som på landsbygda: horisontalt liggende stokker sammenføyd i hjørnene.

Bergen er det tydeligste eksempelet. Bryggen, det hanseatiske handelskvarteret ved Vågen, besto av lange rekker med trehus der kjøpmenn drev handel og bodde under samme tak. Bygningene var laftet i tømmer, stod gavl mot sjøen, og var bygget så tett at brann i ett hus truet hele kvartalet. Bryggens historie er en serie av branner og gjenoppbygginger. Bebyggelsen du ser i dag, ble reist etter brannen i 1702, men følger den middelalderske strukturen og byggemåten. Bryggen ble skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste i 1979.

Trondheim hadde en lignende struktur. Bryggerekkene langs Nidelva var laftet i tømmer, og boligbebyggelsen i gatene bak var dominert av trehus. Arkeologiske utgravninger i Trondheim har avdekket laftede bygningsrester fra slutten av 900-tallet, noe som gjør byen til en av de eldste dokumenterte stedene for lafteteknikk i Norge.

Christiania (Oslo) var i utgangspunktet også en treby. Etter bybrannen i 1624 bestemte kong Christian IV at byen skulle flyttes til området under Akershus festning og gjenoppbygges i mur. Denne murtvangen var den første i Norge, men den ble bare delvis overholdt. Mange hus i utkanten av den nye byen ble fortsatt bygget i tre.

Bybrannenes epoke

Norske byer brant med jevne mellomrom. Tette trehus, åpne ildsteder, tørre sommermåneder og vind skapte forhold der en brann raskt kunne spre seg fra hus til hus og legge hele bydeler i aske.

Bergen alene opplevde store bybranner i 1170, 1198, 1248, 1332, 1393, 1476, 1527, 1623, 1640, 1660, 1686, 1702, 1756, 1855, 1916 og 1955. Brannen i 1702 la mesteparten av byen i aske. Over 300 bygninger brant, og bare noen få konstruksjoner i mur overlevde. Etter bybrannen i 1855 ble det innført murtvang i deler av Bergen sentrum.

Christiania brant i 1624 og 1708. Etter brannen i 1708, der de fleste av de ødelagte husene var trehus, ble murtvangen håndhevet strengere. Christiania var den eneste norske byen med gjennomført murtvang i lang tid; andre byer fulgte først på 1800-tallet.

Stavanger opplevde branner i 1860 og 1900. Brannen i 1900 ødela 62 hus og gjorde 200 mennesker hjemløse. Ålesund ble rammet av den kanskje mest dramatiske bybrannen i norsk historie natten til 23. januar 1904, da rundt 800 bygninger brant ned og 10 000 mennesker ble husløse. Byen ble gjenoppbygd i mur og jugendstil og er i dag kjent for sin arkitektur fra gjenreisningen.

Et tømmerhus i vanlig seks-tommers laft kunne brenne i tre til fire timer før det var fullstendig utbrent. I en by med tett trehusbebyggelse ga det brannmannskapene begrenset tid til å hindre spredning, særlig med det slukkeutstyret som fantes på den tiden.

Murtvang — den lange veien

Det tok det norske samfunnet omtrent 700 år fra de første brannforskriftene i Gulatingslova til den endelige innføringen av generell murtvang. Gulatingslova, som gjaldt for Vestlandet, inneholdt bestemmelser om brannvern og avstand mellom bygninger, men den forbød ikke trebygging.

Kong Christian IV innførte murtvang i Christiania etter brannen i 1624, men dette var et lokalt tiltak. Andre norske byer fikk ikke tilsvarende krav før langt ut på 1800-tallet. Årsaken var delvis praktisk: Norge manglet tradisjon for mursteinsbygging, det fantes lite egnet stein mange steder, og tømmer var billig og tilgjengelig. Dessuten ble murhus oppfattet som uegnet i det fuktige norske klimaet.

Utover 1800-tallet innførte stadig flere byer lokale murtvangbestemmelser, gjerne som direkte konsekvens av en brann. Bergen fikk delvis murtvang etter brannen i 1855. Men det var først etter Ålesund-brannen i 1904 at det ble vedtatt en generell murtvang for norske byer. Denne forskriften krevde at nye bygninger i bykjerner skulle oppføres i mur eller annet brannhemmende materiale.

Murtvangen gjaldt bare i byene. På landsbygda var det ingen begrensninger på trebygging. Denne forskjellen er en av hovedgrunnene til at laftetradisjonen overlevde i Norge. Mens byene gradvis gikk over til mur og senere betong, fortsatte bøndene å bygge i laft som de alltid hadde gjort.

Overgangen fra tømmer til andre byggemåter

Murtvangen var ikke den eneste faktoren som presset laftet ut av byene. Gjennom 1800-tallet skjedde flere parallelle utviklinger som til sammen endret byenes byggemåte.

Industrialiseringen fra midten av 1800-tallet brakte nye materialer og teknikker. Dampdrevne sagbruk produserte billig plank og bord, noe som gjorde bindingsverk (reisverkkonstruksjon) til et konkurransedyktig alternativ til laft. Bindingsverket brukte mindre tømmer, var raskere å sette opp, og kunne lettere tilpasses de arkitektoniske stilidealene som kom fra kontinentet.

Jernbanen, som ble bygget ut fra 1850-tallet, forandret materialflyten. Byggematerialer kunne fraktes over store avstander, og byene var ikke lenger avhengige av lokalt tømmer. Importert murstein, sement og jernkonstruksjoner ble tilgjengelige.

Sveitserstilen fra 1840-tallet og fremover introduserte en arkitektur som i prinsippet var trehusarkitektur, men som i praksis ofte ble utført i bindingsverk snarere enn i laft. De dekorative elementene som kjennetegner stilen, utskjæringer, verandaer, profiler, lot seg lettere produsere maskinelt og montere på en bindingsverkkonstruksjon.

Brannsikringskrav, nye stilidealer, industrielle byggemåter og tilgang på nye materialer virket sammen. Ved inngangen til 1900-tallet var laftede nybygg i norske byer blitt sjeldne. Byen og bygda hadde skilt lag i byggemåte.

Hvorfor laftet overlevde på landsbygda

På landsbygda fantes ingen av de kreftene som presset laftet ut av byene. Ingen murtvang. Ingen brannforskrifter som krevde mur. Begrenset tilgang på murstein og sement. Rikelig tilgang på tømmer. Og en levende tradisjon der kunnskapen om lafting ble overført fra håndverker til håndverker, fra far til sønn.

Bondestanden hadde dessuten et pragmatisk forhold til byggemåte. Laftehuset fungerte. Det var solid, holdt varmen, varte i generasjoner, og det kunne bygges av materialer som fantes på egen gård eller i nærskogen. Bonden hadde hverken økonomi eller grunn til å bytte byggemåte.

I fjellbygdene, der klimaet er tørt og kaldt, har laftede bygninger vist seg å vare usedvanlig lenge. De bevarte middelalderloftene i Telemark og Numedal er bevis på det. Det tørre innlandsklimaet hindrer råte, og den tunge tømmerkonstruksjonen tåler snølaster godt. Disse forholdene finnes ikke i byene langs kysten, der fukt og salt er konstante utfordringer.

Overgangen skjedde likevel gradvis også på landsbygda, men mye senere enn i byene. Fra midten av 1900-tallet begynte bindingsverk og andre industrielle byggemåter å ta over også for bolighus på bygdene. Men da hadde laftet allerede funnet sin nye nisje: fjellhytta.

Spor av laft i dagens byer

Selv om laftet ble fortrengt fra byene, finnes det fortsatt spor. Bryggen i Bergen er det mest åpenbare eksempelet, med sine 62 fredede trehus fra tidlig 1700-tall som fortsatt står på UNESCOs verdensarvliste. Men også i andre byer finnes det laftede bygninger gjemt bak bordkledning.

Gamle Stavanger, med sine 173 trehus fra 1700- og 1800-tallet, er Norges best bevarte trehusmiljø. Mange av disse husene har en kjerne av laft, men ble kledd med bord utvendig da det ble mote på 1700-tallet. Trehusbyen Levanger i Trøndelag er et annet eksempel, med over 100 fredede trehus i sentrum.

Røros er kanskje det mest komplette eksempelet på en norsk by der tømmerhusene har overlevd. Bergstaden ble grunnlagt i 1644 og bygget nesten utelukkende i tre. Husene på Røros er laftet, mange av dem med bordkledning utenpå. Røros ble tatt inn på UNESCOs verdensarvliste i 1980, og bebyggelsen er godt bevart.

Disse eksemplene viser at laft og by ikke er uforenlige størrelser. Det var brannene og de påfølgende forskriftene som presset laftet ut, ikke noen iboende egenskap ved teknikken. I byer som unngikk de store brannene, eller som lå utenfor murtvangsonene, overlevde tømmerhusene.

Nøkkelpunkter

• Norske byer var bygget i tømmer fra middelalderen til 1800-tallet, med Bryggen i Bergen som det mest kjente eksempelet
• Gjentatte bybranner drev frem murtvang, men det tok 700 år fra de første brannforskriftene til generell murtvang ble innført i 1904
• Ålesund-brannen i 1904, der rundt 800 bygninger brant, ble den utløsende hendelsen for nasjonal murtvang
• Industrialisering, nye materialer og endrede stilidealer bidro sammen med murtvangen til å presse laftet ut av byene
• Laftet overlevde på landsbygda fordi det fungerte, var billig, og det fantes ingen forskrifter som forbød det