Loftet som bygningstype

Loftet er en toetasjes laftebygning som var vanlig på norske storgårder gjennom middelalderen og videre fremover. Med bur i første etasje og loft i andre var det gårdens mest prestisjefylte bygning, brukt til gjestesoverom og oppbevaring av verdisaker. Av rundt 250 bevarte middelalderbygninger i Norge er over 100 loft.

Kildestøtte: Begrenset

Hva er et loft

Et loft i denne sammenhengen er ikke en etasje under taket, slik ordet brukes i dagligtalen. Det er en egen bygningstype med to etasjer. Første etasje kalles bur og fungerte som lagerrom for mat, klær, tekstiler og verdisaker. Andre etasje, selve loftet, var soveplass for gjester og for gårdens unge ugifte.

Bygningen sto gjerne fritt på tunet, adskilt fra hovedhuset. Den hadde egen inngang, ofte via en utvendig svalgang med trapp til andre etasje. Svalgangen, en åpen eller halvåpen gang langs en eller flere av veggene, er et kjennetegn på middelalderens loftsbygninger og ga både beskyttelse mot vær og en sosial arena der folk kunne sitte og se ut over tunet.

Loftet var gårdens fineste bygning. Mens stua var hverdagens bruksrom, var loftet forbeholdt spesielle anledninger. Her ble gjester innkvartert, her ble brudepar lagt i brudeseng, og her ble gårdens mest verdifulle eiendeler oppbevart. At så mange loft er bevart sammenlignet med stuer skyldes delvis denne statusen: loftene ble bedre vedlikeholdt fordi de ble verdsatt høyere.

En annen grunn til den gode bevaringen er at loftet ikke hadde ildsted. Stuer med åpne ildsteder var utsatt for brann, og røyken sleit på tømmeret over tid. Loftet manglet denne belastningen. Dessuten sto det fritt og luftig på tunet, noe som hindret fuktoppsamling ved grunnmuren.

Konstruksjon og byggemåte

Middelalderens loftsbygninger ble laftet i furutømmer, gjerne med omhyggelig utvalgte stokker med høy andel kjerneved. Kjerneveden, den mørke, harpiksholdige indre delen av stammen, gir naturlig beskyttelse mot råte og er en av forklaringene på at bygninger fra 1100- og 1200-tallet fortsatt står.

Første etasje (buret) var gjerne laftet med grovere tømmer enn andre etasje. Veggene var tette og solide, uten vinduer eller med bare små glugger. Hensikten var å beskytte det som ble lagret der inne. Et kjølig, mørkt og tørt lagerrom holder mat og tekstiler bedre enn et rom med mye lys og temperatursvingninger.

Andre etasje var gjerne mer åpen, med vinduer eller luker og en svalgang utenpå. Overgangen mellom etasjene ble markert med et utkragning, et sprang i vegglivet der andre etasje stakk noe ut over den første. Denne utkragningen ga praktisk ly for dørene i første etasje og er et estetisk kjennetegn på loftstypen.

Novtypene som ble brukt varierte med tid og sted. De eldste loftene har enkel kryssnov med synlige laftehoder. Utover i middelalderen ble novene mer forseggjorte, med finere tilpasning og tettere sammenføyninger. Kvaliteten på laftearbeidet i de bevarte middelalderloftene er imponerende og vitner om høyt utviklede håndverksferdigheter.

Taket var opprinnelig av never og torv, senere av spon eller bord. Bæresystemet var en enkel åstak med sperrer som hvilte på raftstokken, den øverste stokken i gavlveggen.

Bevarte eksempler

Norge har over 100 bevarte loft fra middelalderen, og de fleste står i Telemark og Numedal. Telemark alene har 64 bevarte loft fra før Svartedauden. Konsentrasjonen i dette området skyldes flere faktorer: tørt innlandsklima som hindrer råte, en sterk tradisjon for å ta vare på gamle bygninger, og den demografiske katastrofen etter Svartedauden da mange gårder ble forlatt og bygningene sto urørt.

Finnesloftet på gården Finne i Gullfjordungen på Voss er et av de mest kjente eksemplene. Dendrokronologisk datering viser at tømmeret ble felt sommeren 1295 eller kort tid etter. Bygningen er toetasjes, med laftet første etasje og en kombinasjon av laft og stavkonstruksjon i andre etasje. Denne blandingsteknikken er uvanlig og gjør Finnesloftet arkitektonisk interessant. Det er fredet og tilgjengelig for publikum.

Ål-stavkirkeloft (ofte kalt Ål-loftet) er en annen kjent bygning, knyttet til stavkirken i Ål i Hallingdal. Loftsbygninger ved kirker hadde en spesiell funksjon: de ble brukt til lagring av tiende og andre verdier tilhørende kirken.

Vindlausloftet i Eidsborg, Tokke kommune, datert til ca. 1167, er trolig den eldste bevarte verdslige tømmerbygningen i Norge. Denne dateringen gjør den over 850 år gammel. At en trekonstruksjon kan stå så lenge er et vitnesbyrd om kvaliteten på middelalderens laftearbeid og om de gunstige bevaringsforholdene i det tørre innlandsklimaet.

Haugenloftet i Bygland, Setesdal, datert til 1218, er et annet eksempel som viser bredden i den geografiske utbredelsen av loftstypen.

Mange loft er flyttet fra sine opprinnelige steder til friluftsmuseer. Norsk Folkemuseum på Bygdøy, Maihaugen på Lillehammer og flere lokale bygdemuseer har loftsbygninger i sine samlinger. Noen av disse ble flyttet allerede på 1800-tallet, da interessen for norsk bygningsarv vokste i forbindelse med nasjonalromantikken.

Loftet i gårdsmiljøet

Loftet hadde en bestemt plass i gårdstunet. Det sto gjerne overfor stua, med tunet mellom dem. Denne plasseringen skapte et rom, et tun, som var gårdens sosiale sentrum. Fra svalgangen i andre etasje hadde du oversikt over hele tunet og innfartsveien. Denne kontrollfunksjonen var ikke tilfeldig: i en tid uten alarm og forsikring var det viktig å kunne overvåke gården.

Relasjonen mellom stue og loft kan sammenlignes med forholdet mellom hverdag og fest, mellom det praktiske og det prestisjefylte. Stua var hverdagsrommet der familien levde og arbeidet. Loftet var gjesterommet, festrommet, skattekammeret. Denne todelingen gjenspeiler et gårdssamfunn med tydelige hierarkier og ritualer.

I noen bygder utviklet det seg en tradisjon for å dekorere loftet med utskjæringer og bemaling. Portaler, stolper og svalgangsdetaljer ble utsmykket med drageornamentikk, rankeverk og geometriske mønstre. De fineste eksemplene, som Raulandsloftet og Hyllandsloftet, er blant de mest imponerende utskjæringene i norsk trearkitektur.

Loftets funksjon endret seg over tid. Da nye boligformer ble vanlige på 1600- og 1700-tallet, med flere rom og egne gjestekammers, mistet loftet sin rolle som gjestesoverom. Det ble i stedet et rent lagerrom, og mange ble stående ubrukt. Paradoksalt nok bidro denne mangelen på bruk til bevaringen, da bygningene ikke ble ombygd eller modernisert.

Loftet som kulturminne

Bevaring av middelalderens loftsbygninger har vært en nasjonal prioritet siden 1800-tallet. Allerede i nasjonalromantikkens tid ble loft kjøpt opp og flyttet til museer. Denne tidlige interessen reddet mange bygninger som ellers ville ha gått tapt til forfall, men den hadde også en bakside: loftene ble revet fra sin opprinnelige kontekst. Et loft på et museum forteller noe om byggeteknikk og estetikk, men det forteller lite om relasjonen til stua, fjøset og de andre bygningene på tunet.

I dag er trenden å bevare loft der de står. Riksantikvaren prioriterer in situ-bevaring, altså vern på stedet, fremfor flytting. Mange av loftene som fortsatt står på gårder i Telemark, Numedal og Setesdal er fredet etter kulturminneloven. Fredningen legger begrensninger på hva eieren kan gjøre med bygningen, men det finnes tilskuddsordninger som dekker deler av vedlikeholdskostnadene.

Telemark og Numedal har den tetteste konsentrasjonen av bevarte middelalderloft i verden. Denne samlingen av over 800 år gamle tømmerbygninger er unik i global målestokk. Det er blitt arbeidet med å vurdere om disse bygningene bør nomineres til UNESCOs verdensarvliste som en samlet gruppe, men så langt har dette ikke ført til en formell nominasjon.

Forholdet til stabbur

Loftet og stabburet er nært beslektede bygningstyper, og grensen mellom dem er ikke alltid tydelig. Stabburet er i sin enkleste form et bur på stolper, altså et lagerrom hevet over bakken for å beskytte innholdet mot fukt og skadedyr. Når dette buret får to etasjer og en svalgang, nærmer det seg loftet i form og funksjon.

Generelt kan du si at loftet er en eldre bygningstype som var vanlig i middelalderen, mens stabburet i sin kjente form er noe yngre og mer utbredt fra 1500-1600-tallet og fremover. Men i praksis er begrepene overlappende, og det finnes bygninger som like gjerne kan kalles det ene som det andre.

Det som skiller dem tydeligst er størrelsen og statusen. Middelalderens loft var gjerne større og finere enn det typiske stabburet fra nyere tid. Loftet hadde sovefunksjon og representasjonsformål. Stabburet var primært et lager- og matoppbevaringsbygg.

I dag lever loftet videre som en inspirasjonskilde for arkitekter som tegner moderne laftehytter. Utkragningen mellom etasjene, svalgangen og den kompakte toetasjes formen er elementer som dukker opp i samtidsarkitektur. Noen laftehytteprodusenter tilbyr modeller som er direkte inspirert av den tradisjonelle loftsformen, tilpasset moderne krav til isolasjon, vinduer og romhøyde.

Nøkkelpunkter

• Loftet er en toetasjes laftebygning med bur (lager) i første etasje og soverom/gjesterom i andre, vanlig på norske storgårder fra tidlig middelalder
• Over 100 loft fra middelalderen er bevart i Norge, de fleste i Telemark og Numedal
• Vindlausloftet i Eidsborg (ca. 1167) og Finnesloftet på Voss (1295) er blant de best kjente eksemplene
• Loftene overlevde fordi de manglet ildsted, var godt vedlikeholdt, og sto i et tørt innlandsklima
• Bygningstypen er nært beslektet med stabburet, men skiller seg ved større størrelse, høyere status og sovefunksjon