Røykstua — Norges eldste laftebygg

Røykstua er den eldste formen for oppvarmet laftet bolig i Norge. Med åpent ildsted på gulvet og en åpning i taket for å slippe ut røyken var dette den dominerende boligformen fra tidlig middelalder og helt frem til 1600-tallet mange steder. Noen av de bevarte røykstuene er over 800 år gamle.

Kildestøtte: Begrenset

Hva er en røykstue

En røykstue, eller røykovnstue, er et bolighus uten skorstein. Ildstedet er enten en åpen åre midt på gulvet eller en røykovn plassert i et hjørne av rommet. Røyken fra begge typer ildsted stiger opp i rommet, samler seg under taket og slipper ut gjennom en åpning som kalles ljore.

Ljoren er et hull i taket, gjerne midt på mønet eller litt til den ene siden. Den fungerte både som røykutslipp og som lyskilde. I en tid uten vinduer av glass var ljoren den viktigste kilden til dagslys innendørs. Den kunne reguleres med et skyvelokk eller en klaff som ble styrt med en stang innenfra, slik at beboerne kunne justere trekken og stenge ute regn og snø.

Begrepene røykstue og årestue brukes noen ganger om hverandre, men det er en forskjell. Årestua har et åpent ildsted, en åre, midt på gulvet. Røykovnstua har en lukket eller halvlukket ovn i hjørnet. Begge mangler skorstein, og i begge tilfeller samler røyken seg under taket. Men røykovnen er en videreutvikling av den åpne åren og gir bedre varmeutnyttelse.

Å bo i en røykstue krevde tilvenning. Røyken la seg som et tykt lag under taket, og beboerne lærte seg å holde seg nede der luften var klarere. Inventaret var lavt: lave benker, lave bord, og soveplassene var på gulvnivå eller på hyller langs veggene. Veggene og taket ble dekket av et tykt lag sot over tid, noe som paradoksalt nok hadde en konserverende effekt på treet. Sot er antiseptisk og beskytter mot sopp og insekter. Mange av de middelalderbygningene som er bevart i dag, har overlevd nettopp fordi soten konserverte tømmeret.

Konstruksjon og utforming

Røykstua var laftet på samme måte som andre middelalderbygninger: horisontalt liggende tømmerstokker sammenføyd i hjørnene med kryssnov. Grunnflaten var gjerne mellom 30 og 50 kvadratmeter, med ett rom som fungerte som stue, kjøkken, arbeidsrom og soverom.

Gulvet var opprinnelig stampet jord. Senere ble det vanlig med planker eller halvkløyvinger lagt over gulvbjelker. Åren, det åpne ildstedet, var plassert på en steinflate midt i rommet eller noe forskjøvet mot en vegg. Steinhellen beskyttet tregulvet mot varme og gnister.

Takhøyden var overraskende lav etter moderne standard, gjerne under to meter til underkant av bjelkelag. Den lave takhøyden var bevisst. Et lavere rom varmes opp raskere og holder bedre på varmen. Røyksjiktet under taket fungerte dessuten som et isolerende lag.

Veggene var gjerne av grov, rundtømmer med mose mellom stokkene. Moseiskingen ble gjort omhyggelig, for i et hus uten skorstein var det vesentlig at veggene var tette. Enhver sprekk eller glipe skapte uønsket trekk som kunne forstyrre røykens bevegelse oppover mot ljoren.

I noen røykstuer fantes det en svale, en smal gang eller et utheng foran inngangsdøren. Svalen ga beskyttelse mot vær og fungerte som en slags klimasluse mellom ute og inne. Den holdt også kaldt uteluft fra å strømme rett inn i stua når døren ble åpnet.

Historisk funksjon og dagligliv

Røykstua var ikke bare et hus. Den var det sosiale sentrumet på gården. Her ble maten tilberedt over åren, her spant og vevde kvinnene, her reparerte mennene redskaper, og her samlet huslyden seg om kveldene. I middelalderen var det vanlig at hele husholdet, familie og tjenestefolk, bodde i ett rom.

Matlaging over åpen ild krevde kunnskap og oppmerksomhet. Gryter ble hengt over flammen på en justerbar krok, og brød ble stekt på steinheller ved ildstedet. Røyken bidro til konservering av mat. Kjøtt og fisk som ble hengt opp under taket, i røyksjiktet, ble langsomt røykt og kunne holde seg gjennom vinteren.

Overgangen fra årestue til peisestue skjedde gradvis gjennom 1500- og 1600-tallet. Innføringen av peisen med skorstein var en av de største endringene i norsk bolighistorie. Peisen ga bedre trekkforhold, fjernet røyken fra rommet, og tillot høyere takhøyde og vinduer av glass. Endringen skjedde først i lavlandet og i de rikere bygdene. I fjellbygdene og i Nord-Norge holdt røykstua seg lenger, noen steder helt til 1700-tallet.

Innføringen av peisen endret også byggeskikken. Pipe og peis endret hverdagslivet, som det er blitt formulert. Med skorstein kunne du ha vinduer uten at røyken la seg som en tåke i rommet. Takhøyden kunne økes. Inventaret kunne bli høyere. Hele måten folk innredet og brukte boligen på, ble forandret.

Bevarte eksempler

Norge har flere bevarte røykstuer og årestuer, selv om de fleste nå er flyttet til museer.

Raulandstua fra Uvdal i Numedal er den eldste bevarte årestua i Norge. Dendrokronologisk datering (årringsdatering) viser at tømmeret ble felt tidligst i 1238. Stua ble flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy i Oslo, der den står i dag sammen med Grøslistua, en peisestue fra 1600-tallet. Museet har satt de to bygningene ved siden av hverandre nettopp for å vise forskjellen mellom middelalderens årestue og den nyere peisestua.

Bolkesjø-stua i Telemark ble i 2022 datert ved dendrokronologi til 1220-tallet, noe som gjør den til en av de aller eldste bevarte boligbygningene i Norge. Dateringen rykket den kjente tidslinjen for bevarte trehus enda lenger tilbake.

Ose-stua fra Setesdal er et annet eksempel, nå på De Heibergske Samlinger i Sogn. Flere av friluftsmuseene rundt om i landet har bevarte røykstuer eller rekonstruksjoner, blant annet Maihaugen på Lillehammer og Sverresborg i Trondheim.

Bevarte røykstuer gir en unik mulighet til å forstå hvordan folk levde i middelalderen. Slitespor i tømmeret, sotlag på veggene, merker etter inventar og redskaper forteller historier som skriftlige kilder aldri kan formidle. For den som besøker en bevart røykstue, er det den lave takhøyden og mørket som gjør sterkest inntrykk. Disse husene ble bygget for en tid med andre behov og andre forventninger enn det du er vant til.

Sammenligning med årestue og peisestue

Overgangen fra årestue til peisestue var ikke brå, men foregikk i flere steg over flere hundre år.

Årestua med åpen ild midt på gulvet er den eldste typen. Røykovnstua med lukket ovn i hjørnet er en forbedring som ga bedre varmeutnyttelse. Peisestua med skorstein var det endelige steget som fjernet røyken fra boligrommet.

Den skogfinske røykstua, som finske innvandrere brakte med seg til Østlandet og Sverige på 1600-tallet, representerer en egen tradisjon. De skogfinske røykstuene var gjerne større enn de norske og hadde en massiv steinovn i hjørnet, et trekk som minner mer om den russiske petchkaen enn om den norske åren.

Røykstuens betydning for forståelsen av norsk byggeskikk

Røykstua er mer enn et museumsobjekt. Den er nøkkelen til å forstå hvordan nordmenn bodde i hundrevis av år. De bygningstekniske løsningene som ble utviklet for røykstua, tette laftevegger, moseisking, ljore med regulerbar åpning, la grunnlaget for all senere norsk trebygningskunst.

Overgangen fra røykstue til peisestue var gradvis og tok ulik tid i ulike deler av landet. I kystbygdene og i lavlandet kom peisen tidlig, gjerne på 1500-tallet. I fjellbygdene og i Nord-Norge holdt røykstua seg lenger. De skogfinske innvandrerne som slo seg ned i Hedmark, Akershus og Värmland på 1600-tallet, brakte med seg sin egen variant av røykstua, med en massiv steinovn i hjørnet som hadde mer til felles med den russiske petchkaen enn med den norske åren.

Riksantikvaren har dokumentert den skogfinske røykstua som en egen tradisjon innenfor norsk bygningsarv. Disse stuene var gjerne større enn de tradisjonelle norske røykstuene, og steinovnen ga bedre varmeutnyttelse enn den åpne åren. Den finske påvirkningen viser at norsk byggetradisjon ikke var en isolert størrelse, men ble beriket av impulser utenfra gjennom hele historien.

Nøkkelpunkter

• Røykstua er et laftehus uten skorstein, der røyken fra ildstedet slipper ut gjennom en ljore i taket
• Raulandstua fra Uvdal, datert til 1238, er den eldste bevarte årestua i Norge
• Sotlaget på veggene konserverte tømmeret og er en medvirkende årsak til at middelalderbygninger har overlevd i over 800 år
• Overgangen fra røykstue til peisestue skjedde gradvis gjennom 1500- og 1600-tallet og endret norsk boligkultur grunnleggende
• Bevarte røykstuer finnes på Norsk Folkemuseum, Maihaugen og flere andre friluftsmuseer