Tørking av laftestokker — fra skog til byggesett

Tømmerstokker rett fra skogen har et fuktinnhold på 60 til 80 prosent. Før stokkene kan brukes i et laftebygg, må fuktigheten ned til et nivå der treet er stabilt og forutsigbart. Tørkeprosessen avgjør hvor mye bygget setter seg, om stokkene sprekker, og hvor tett veggene blir over tid.

Kildestøtte: Begrenset

Fuktinnhold og fibermetningspunkt

Tre inneholder vann på to måter. Fritt vann fyller cellerommene inne i trevirket, omtrent som vann i et svamprør. Bundet vann sitter fast i selve celleveggene. Når alt det frie vannet har fordampet, ligger fuktigheten på rundt 28 til 30 prosent. Denne grensen kalles fibermetningspunktet, og det er først under denne grensen at treet begynner å krympe.

Krympingen skjer ulikt i ulike retninger. Tangentielt, altså langs årringene, krymper furu og gran omtrent 7 til 8 prosent fra fibermetning til helt tørt. Radialt, fra marg til bark, er krympingen rundt 4 prosent. I lengderetningen er den tilnærmet null. Denne ulike krympingen er hovedårsaken til sprekker og vridning under tørking.

For laftestokker opererer bransjenormen med et gjennomsnittlig fuktinnhold på 20 prosent eller lavere ved produksjon. I praksis bør stokkene gjerne ned mot 15 til 18 prosent før montering for å redusere setning og sprekker etter at bygget er reist. Høvlet panel, listverk og gulvbord bør ned til rundt 12 prosent.

Naturlig tørking

Naturlig tørking, også kalt lufttørking, er den tradisjonelle metoden. Stokkene stables med strø mellom hvert lag slik at luften kan sirkulere fritt rundt hele stokken. Stabelen bør ha tak over seg for å beskytte mot nedbør, men sidene skal være åpne for gjennomtrekk.

Plassering betyr mye. En vindeksponert plass der luften beveger seg fritt gir raskere og jevnere tørking enn en innelukket lagerplass. Stabelen bør stå på bærere minst 30 centimeter over bakken for å unngå fukt fra grunnen, og underlaget bør helst være grus eller stein.

Tørketiden avhenger av stokkdiameter, tresort, klima og årstid. En gammel tommelregel sier at trelast tørker rundt 25 millimeter per år, men for hele laftestokker med diameter på 200 til 300 millimeter tar naturlig tørking gjerne to til tre år. Det meste av tørkingen skjer i vår- og forsommermånedene, når den relative luftfuktigheten er lavest. En stokk som stables i april kan ha tapt det meste av fritt vann innen oktober, men den trenger likevel en hel sesong til for å stabilisere seg.

Fordelene med naturlig tørking er lavere kostnad, mindre indre spenninger i treet og færre tørkesprekker. Ulempen er tidsbruken, og at du er avhengig av værforholdene.

Kammertørking

Kammertørking foregår i store lukkede rom der temperatur, luftfuktighet og lufthastighet styres nøyaktig. Stokkene stables på tilsvarende måte som ved lufttørking, med strø mellom lagene, og plasseres i kammeret. Temperaturen heves gradvis, typisk opp mot 70 til 80 grader for laftestokker. Vifter sirkulerer varm luft gjennom stabelen.

Fordelen er tid. Kammertørking kan bringe fuktigheten ned til 15 til 18 prosent i løpet av uker i stedet for år. I tillegg dreper varmen eventuelle sopp, insekter og blåved. Norske og finske lafteprodusenter som leverer byggesett bruker nesten utelukkende kammertørking for å kunne holde leveringstider.

Men kammertørking har begrensninger. Blir temperaturen hevet for raskt, oppstår store spenninger mellom den tørre overflaten og den fuktige kjernen. Resultatet er dype sprekker, skålforming og vridning. For laftestokker med stor diameter er dette en reell risiko, og tørkeprogrammet må tilpasses stokk for stokk. Etter selve tørkingen gjennomgår stokkene gjerne en kondisjoneringsperiode i kammeret, der temperaturen senkes og luftfuktigheten økes for å utjevne spenningene.

Noen produsenter bruker en kombinasjon: naturlig tørking i noen måneder for å fjerne det frie vannet, deretter kammertørking for å nå ønsket fuktinnhold presist og kontrollert.

Sprekker og kvalitetskontroll

Sprekker i laftestokker er normalt. Men forskjellen mellom akseptable tørkesprekker og kvalitetsproblem ligger i dybde, plassering og antall.

Overflatesprekker som følger fiberretningen er uunngåelige i rundtømmer og utgjør sjelden et strukturelt problem. De oppstår fordi overflaten tørker raskere enn kjernen, og de lukker seg delvis når fuktigheten i stokken jevner seg ut.

Dype sprekker som går inn til eller forbi margen er derimot problematiske. De svekker stokken strukturelt og skaper inngangsporter for fukt og råte. Slike sprekker tyder på for rask eller ujevn tørking.

En utbredt teknikk for å styre sprekker er å skjære et langsgående spor i oversiden eller undersiden av stokken før tørking starter. Sporet fungerer som en styrt svakhetssone der stokken sprekker kontrollert i stedet for tilfeldig. I laftebygg plasseres dette sporet i undersiden av stokken, der det skjules i medfaret mot stokken under.

Fuktmåling skjer med to metoder. En pinnefuktmåler stikkes inn i treet og måler elektrisk motstand mellom to pinner. Den er rask og rimelig, men måler bare punktvis og i begrenset dybde. Ovnstørr-metoden, der en prøvebit veies, tørkes i ovn ved 103 grader til konstant vekt, og veies igjen, gir det nøyaktige gjennomsnittet. Denne brukes for å kalibrere pinnefuktmålere og ved kvalitetskontroll hos produsenter.

Furu, gran og andre tresorter

Furu og gran er de vanligste tresortene for laft i Norge. De har noen viktige forskjeller når det gjelder tørking.

Furu har markant kjerneved med mye harpiks, som gjør den naturlig motstandsdyktig mot råte. Men harpiksinnholdet gjør også at furu kan harpiksfelle under kammertørking ved høye temperaturer, der klissete harpiksflekker trekker ut til overflaten. Tørkeprogrammer for furu bruker derfor lavere temperatur i startfasen.

Gran har mer ensartet ved uten tydelig kjerneved. Den tørker jevnere enn furu og har mindre tendens til vridning. Til gjengjeld er gran generelt mindre motstandsdyktig mot fukt og råte enn furus kjerneved.

I Finland og Sverige brukes ofte en teknikk der treet ringbarkes på rot om våren og får stå over sommeren før hogst neste vinter. Da synker fuktigheten fra rundt 70 til 30 prosent mens treet ennå står, og blåvedsopp og insektangrep holdes i sjakk. Teknikken krever planlegging, men gir et tømmer som er lettere å håndtere, tørker raskere ferdig og har færre sprekker.

Nøkkelpunkter

• Fibermetningspunktet ligger rundt 28 til 30 prosent fuktighet. Under dette begynner treet å krympe.
• Bransjenormen for laftetømmer krever gjennomsnittlig 20 prosent fuktinnhold eller lavere ved produksjon.
• Naturlig tørking tar to til tre år for laftestokker, men gir færre spenninger og sprekker.
• Kammertørking tar uker, men krever nøye temperaturkontroll for å unngå skader.
• Et langsgående spor i stokken styrer sprekkdannelsen til ønsket sted.
• Fuktmåling med pinneinstrument gir punktmåling. Ovnstørr-metoden gir nøyaktig gjennomsnitt.