Naust og sjøbu langs norskekysten

Naust og sjøbuer er blant de eldste bygningsformene langs norskekysten. Bygget for å beskytte båter og redskaper mot sjø og vær, har de en konstruksjon tilpasset salt, fukt og stormflod. I dag er mange av disse bygningene under press, både fra forfall og fra eiere som ønsker å gjøre dem om til fritidsboliger.

Kildestøtte: Begrenset

Hva er naust og sjøbu

Ordet naust kommer fra det norrøne naustit, som betyr «der båten står». Et naust er en bygning ved sjøen for oppbevaring av båter og fiskeredskaper. Det ligger nesten alltid med gavlen mot vannet, med en stor dør eller åpen gavlvegg der båten kan dras inn og ut.

En sjøbu, eller sjøhus, har en noe annen funksjon. Sjøbua ble brukt til bearbeiding, konservering og lagring av fisk og fiskeutstyr. Den står gjerne på pæler eller steinfundament ute i sjøen eller i fjæra, slik at fisk og varer kunne lastes direkte fra båt. I mange kystsamfunn sto naust og sjøbu side om side og utgjorde til sammen det maritime arbeidsområdet.

Forskjellen mellom de to er ikke alltid skarp. I noen dialekter og regioner brukes begrepene om hverandre, og mange bygninger kombinerte funksjoner. Et naust kunne ha et loft der garn og liner ble lagret, mens en sjøbu kunne ha en båtplass i første etasje. Det de har felles er plasseringen: helt nede ved sjøkanten, eksponert for alt havet kan by på.

Naust og sjøbuer er en del av et større kulturmiljø. De hører sammen med brygger, kaier, tørkeplasser for fisk og andre spor etter kystens næringsgrunnlag. Riksantikvaren har beskrevet dem som kulturminner som forteller om sjøen som ressurs, og har arbeidet aktivt med å dokumentere og verne de gjenværende eksemplene.

Byggemåter tilpasset sjøen

Tradisjonelt ble naust bygget med tre ulike konstruksjonsmetoder langs norskekysten: grindkonstruksjon, laftekonstruksjon og steinkonstruksjon. Valget av byggemåte var styrt av hva som var tilgjengelig lokalt og hvilke tradisjoner som rådde i området.

Grindnaust er den mest utbredte typen fra Rogaland til Sunnmøre. Grindkonstruksjonen er en variant av stavteknikken: et rammeverk av stående stolper (grinder) bundet sammen med bjelker, med bordkledning på utsiden. Denne teknikken bruker lite tømmer, er fleksibel i form og størrelse, og tåler bevegelser i grunnen godt. Langs vestkysten, der tømmeret var dyrere og skogfattig terreng ga færre muligheter for laft, var grindnausten det naturlige valget.

Laftenaust fantes i områder med rikelig tilgang på tømmer. De store sjøhusene i Bergen og Trondheim var gjerne laftet, og langs deler av kysten i Midt- og Nord-Norge finnes det laftenaust fra 1700- og 1800-tallet. Laftet gir en solid og vindtett konstruksjon som tåler stormkaster bedre enn en lett grindkonstruksjon. Ulempen er at laft krever mer tømmer og er mer sårbart for saltholdig fukt.

Steinnaust finnes primært i kystområder med lite skog, som deler av Nordland og Finnmark. Veggene ble murt opp i naturstein, gjerne med en takkonstruksjon i tre. Steinnaust tåler storm og sjøsprøyt godt, men er kalde og fuktige innvendig.

Uavhengig av konstruksjonstype ble naust og sjøbuer bygget med tanke på de spesielle utfordringene ved sjøen. Fundamentene ble plassert over stormflodnivå der det var mulig. Grunnstokker og bunnsviller ble valgt i harpiksrikt furutømmer for å motstå råte. Bordkledningen ble gjerne satt med åpne fuger nederst for at sjøvann som slo inn kunne renne ut igjen. Noen naust hadde slett ikke tett gulv; båten sto rett på steingrunnen.

Saltvann, vind og vedlikehold

Kystklimaet er krevende for trekonstruksjoner. Salt akselererer nedbrytning av tre, vind sliter på overflater og forbindelser, og fukt gir grunnlag for råte og soppdannelse. Naust og sjøbuer har tradisjonelt vært blant de mest vedlikeholdskrevende bygningene på gården.

Tjæring var det viktigste vedlikeholdstiltaket. Veggene ble strøket med tretjære, gjerne hvert annet til tredje år, for å beskytte mot fukt og salt. Tjæren ga bygningene den karakteristiske mørke fargen som preger norske kystmiljøer. I områder der tjære var vanskelig å få tak i, ble tran brukt som alternativ.

Takkonstruksjonen var et svakt punkt. Mange naust hadde opprinnelig torvtak, som er tungt og krever solid bæring. Sjøvannet som sprutet opp på veggene trakk innover langs stokkene og kunne forårsake råte der det var vanskelig å oppdage. Regulær inspeksjon av grunnstokker og sviller var nødvendig for å oppdage råteskader i tide.

Stormflod utgjorde en direkte trussel. En uvanlig høy flo kombinert med sterk vind kunne sende sjøvann langt inn i naustet. Bygninger som sto lavt i terrenget, kunne bli fylt med saltvann, noe som skader tømmeret og ødelegger utstyr. Eldre naust ble bygget med dette i mente, plassert høyt nok til å tåle de fleste stormfloer, men lavt nok til at båten kunne dras inn uten for mye strev.

Ombygging til fritidsbruk

Siden midten av 1900-tallet har mange naust og sjøbuer mistet sin opprinnelige funksjon. Fiskerbåtene er for store til å stå i naust, fisket er industrialisert, og behovet for sjøbuer til bearbeiding av fangst har falt bort. Samtidig har kysttomter blitt svært attraktive for fritidsbruk.

Resultatet er et sterkt press for å bygge om naust og sjøbuer til hytter eller fritidsleiligheter. Mange eiere ser dette som eneste måte å finansiere vedlikehold av bygninger som ellers vil forfalle. Men ombyggingen er kontroversielt og strengt regulert.

Statsforvalteren (tidligere Fylkesmannen) har lagt seg på en restriktiv linje. Bruksendring fra naust til fritidsbolig er ofte i strid med strandsonens verneinteresser fordi den endrede bruken privatiserer kystsonen. Vinduer, terrasser, isolasjon og innredning som hører til boligbruk endrer bygningens karakter og funksjon. Et naust med gardiner i vinduet og hagemøbler på kaia sender andre signaler til forbipasserende enn et naust med båt og garn.

Regelverket skiller mellom vedlikehold, endring og bruksendring. Du kan vedlikeholde et naust uten søknad. Du kan skifte ut råtne stokker, legge om taket, og tjære veggene. Men å sette inn vinduer, isolere vegger, legge inn strøm og vann, eller dele rommet inn i soverom og stue krever byggesøknad og dispensasjon. Kommunen skal alltid sende slike saker til Statsforvalteren for uttalelse.

I noen kommuner er det gitt dispensasjon for forsiktig tilpasning der bygningen har kulturhistorisk verdi og alternativet er forfall. Tanken er at en bruk som sikrer vedlikehold er bedre enn ingen bruk. Men dette gjelder bare for eldre, verneverdige bygninger, og forutsetningen er at ombyggingen skjer uten vesentlige fasadeendringer.

Vern og regulering

Tilskuddsordningen «Nytt liv i naust og sjøhus» ble etablert for å støtte bevaring av kystens bygningsarv. Gjennom Kulturminnefondet og andre ordninger kan eiere søke tilskudd til restaurering og vedlikehold av verneverdige naust og sjøbuer. Forbundet Kysten, en frivillig organisasjon, arbeider aktivt med å dokumentere og bevare naust og andre kystbygninger.

Riksantikvaren har identifisert naust og sjøhus som en truet bygningstype. Mange er i dårlig stand, og hvert år går verdifulle eksemplarer tapt til forfall, storm eller rivning. Problemet er at vedlikehold koster penger, og uten inntektsmuligheter fra bygningen er det vanskelig å motivere eiere til å investere i bevaring.

Det finnes ingen enkel løsning på konflikten mellom bruk og vern. Et naust som forfaller og til slutt ramler sammen er like tapt som et naust som bygges om til hytte. Den vanskelige balansen ligger i å finne bruksformer som holder bygningene i stand uten å ødelegge det som gjør dem verneverdige. Forsiktig tilpasning der bygningens ytre karakter bevares, kombinert med offentlige tilskudd til vedlikehold, er den linjen myndighetene prøver å følge.

Regionale forskjeller

Naust og sjøbuer varierer sterkt langs kysten. I Lofoten og Nordland finner du de store, røde fiskebrukene, sjøhus i to og tre etasjer der fisk ble hengt, saltet og lagret for eksport. Disse bygningene er gjerne laftet eller i stående plank, ofte på solid steinkai. Mange av dem ble bygget på 1800-tallet under det rike torske- og sildefisket.

På Vestlandet, fra Rogaland til Sunnmøre, dominerer grindnaustet. Det er en lettere konstruksjon enn laftenaustet, tilpasset et kystlandskap der skogen var sparsom og tømmeret dyrt. Grindnausten langs Hardangerfjorden og i Ryfylke er blant de best bevarte eksemplene.

I Trøndelag og langs kysten av Helgeland finner du en blanding av laftenaust og grindkonstruksjoner. Her var tilgangen på tømmer bedre, og naustene er gjerne tyngre og mer solide enn lenger sør på vestkysten.

Østlandet har en annen tradisjon. Langs Oslofjorden og innover i de store innsjøene finnes det naust som mer ligner innlandsbygninger enn kystens sjøhus. Disse er gjerne mindre, enklere, og mangler den eksponerte beliggenheten som preger kystens naust.

Nøkkelpunkter

• Naust og sjøbuer ble bygget i tre hovedtyper: grindkonstruksjon (Vestlandet), laft (tømmerrike områder) og stein (trefattige kyststrøk)
• Bygningene var konstruert for å tåle salt, stormflod og vind, med tjæring som det viktigste vedlikeholdstiltaket
• Bruksendring fra naust til fritidsbolig er strengt regulert og krever dispensasjon, fordi det privatiserer kystsonen
• Tilskuddsordninger som «Nytt liv i naust og sjøhus» gir støtte til bevaring av verneverdige bygninger
• Konflikten mellom bruk og vern er uløst: forfallende naust og ombyggede naust er begge tap for kulturarven