Tresorter for lafting — furu, gran, lerk og andre

Treslaget du velger til laftehytta påvirker alt fra holdbarhet og utseende til krymping, vedlikehold og pris. Furu og gran dominerer i Norge, men lerk og nordamerikanske treslag kan være aktuelle for den som prioriterer holdbarhet eller store dimensjoner.

Furu — det tradisjonelle førstevalget

Furu (Pinus sylvestris) har vært brukt til lafting i Norge i over tusen år, og det er gode grunner til det. Kjerneveden i furu inneholder naturlige harpikser og ekstraktivstoffer som gjør den motstandsdyktig mot råte og biologisk nedbrytning. Jo mer kjerneved en stokk har, desto bedre står den seg over tid. Det er dette som gjør malmfuru til det mest ettertraktede laftetømmeret.

Malmfuru er betegnelsen på saktevokst furu med høy kjernevedandel, typisk fra fjellskog eller mager mark der trærne har brukt hundrevis av år på å nå hogstmodne dimensjoner. Årringene kan være så tette som 0,5 til 1,5 millimeter, og kjerneveden kan utgjøre 60 til 80 prosent av tverrsnittet. Denne furuen er naturlig impregnert gjennom hele stokken og kan holde i mange hundre år uten overflatebehandling. Forfedrene visste godt at slike stokker var ekstra holdbare, og valgte dem bevisst til lafting.

Men malmfuru er blitt vanskeligere å oppdrive. Moderne skogbruk med kortere omløpstid produserer hurtigvokst plantefuru med bred årringstruktur og lav kjernevedandel. Denne furuen har vesentlig dårligere kvalitet enn gammelskogtømmeret. Skal du ha toppkvalitet, må du kontakte spesialiserte tømmerleverandører eller laftebedrifter som har tilgang til utvalgt fjellskogtømmer.

Furuens densitet ligger på rundt 490 kilo per kubikkmeter, med Brinell-hardhet på 1,5 til 1,8. Den utvikler en vakker, gyllen patina over tid som mange forbinder med ekte hyttefølelse. Ulempene er harpiksutslag på innvendige flater og at yteveden er sårbar for blåvedsopp dersom tømmeret lagres feil.

Gran — rimelig og tilgjengelig

Gran (Picea abies) er Norges vanligste treslag og dekker over halvparten av det produktive skogarealet. I mange laftedistrikter, særlig på Østlandet og i Trøndelag, har gran vært brukt til laftehytter i hundrevis av år. Det finnes godt bevarte granbygninger som er flere hundre år gamle, noe som beviser at gran absolutt kan fungere godt til lafting.

Granens store fordel er tilgjengelighet og pris. Den er gjennomgående rimeligere enn kvalitetsfuru, og for store lafteprosjekter kan dette utgjøre en betydelig besparelse. Gran er mykere enn furu, med en densitet på omtrent 440 kilo per kubikkmeter og Brinell-hardhet på 1,2 til 1,5. For håndlaftere som arbeider mye med øks betyr det mindre slitasje på både verktøy og kropp.

Innvendig gir gran et lyst, jevnt uttrykk uten de markante fargeforskjellene mellom kjerneved og yteved som furu har. Gran har dessuten mindre harpiksutslag, noe som er en fordel for innvendige flater der harpiksflekker kan være til sjenanse.

Svakheten er at granens kjerneved mangler de beskyttende harpiksinnstoffene som gir furu sin gode råtemotstand. Gran krever derfor mer bevisst overflatebehandling utvendig og bør ikke brukes til bunnsviller eller andre fuktutsatte deler uten ekstra beskyttelse. Tørkesprekkene kan bli noe mer uttalt enn i furu, og granens yteved er mer mottakelig for blåvedsopp ved lagring i varme perioder.

Sibirsk lerk — nåltreets eik

Sibirsk lerk (Larix sibirica) har fått tilnavnet «nåltreets eik» på grunn av sin hardhet og levetid, og det er fortjent. Treet vokser i de enorme skogene i Sibir der temperaturer ned mot minus 60 grader tvinger det til å vokse ekstremt sakte. Resultatet er et av de hardeste og mest holdbare bartrærne som finnes.

Tallene taler for seg: 85 til 95 prosent kjerneved, densitet på 590 til 680 kilo per kubikkmeter, og Brinell-hardhet på 2,5 til 3,0. Til sammenligning har furu bare 40 til 60 prosent kjerneved og er omtrent halvparten så hard. En laftehytte i sibirsk lerk setter seg bare 2 til 5 centimeter, mot 8 til 15 centimeter for furu og gran. Det forenkler alt fra settekassekonstruksjoner til montering av vinduer og dører.

Sibirsk lerk har vært brukt til laftehytter som importeres ferdig laftet fra Baltikum, der stokkene har blitt håndplukket i Sibir og fraktet til Latvia eller Estland for produksjon. Disse hyttene er kjent for høy kvalitet og lang levetid.

Problemet er tilgjengeligheten. På grunn av internasjonale sanksjoner mot Russland er sibirsk lerk av riktig kvalitet for tiden svært vanskelig å skaffe. Materialet er tungt å håndtere, krevende å bearbeide og har høy pris. Men for den som får tak i det og prioriterer holdbarhet over alt annet, finnes det knapt noe bedre.

Europeisk lerk — det tilgjengelige alternativet

Europeisk lerk (Larix decidua) er hjemmehørende i Alpene og Karpatene og har lang tradisjon i sveitsisk og østerriksk lafting, såkalt Blockbau. Den deler mange av sibirsk lerks gode egenskaper, men i noe mindre grad fordi den vokser raskere i det mildere europeiske klimaet.

Densiteten ligger på 550 til 600 kilo per kubikkmeter, med Brinell-hardhet på 1,9 til 2,5. Kjernevedandelen er 60 til 80 prosent. Setningen i en laftevegg er typisk 4 til 8 centimeter, altså midt mellom sibirsk lerk og norske treslag. Holdbarhetsmessig er europeisk lerk klassifisert i klasse 3 etter NS-EN 350, bedre enn furu og gran, men ikke helt på nivå med den sibirske varianten.

Fordelen med europeisk lerk er bedre tilgjengelighet. Den kan fås fra europeiske leverandører i Østerrike, Sveits og Sør-Tyskland, og er plantet i noen områder i Norge. Prisen ligger mellom norske treslag og sibirsk lerk. For den som ønsker bedre holdbarhet enn furu uten å måtte importere fra den andre siden av kloden, er europeisk lerk et godt kompromiss.

Douglas-fir — styrke i store dimensjoner

Douglas-fir (Pseudotsuga menziesii), eller douglasgran på norsk, er et av verdens fremste konstruksjonsvirker. Treet vokser på vestkysten av Nord-Amerika, fra British Columbia til Californias kystfjell, og er standardmaterialet for tømmerhus i vestlige deler av USA og Canada.

Det som gjør Douglas-fir interessant for laftebygg er kombinasjonen av styrke og tilgjengelige dimensjoner. Stokker opp til 15 til 20 meters lengde og store diametre er mulig å oppdrive, noe som er vanskelig med norsk tømmer. Densiteten er omtrent 520 kilo per kubikkmeter, med Brinell-hardhet på 2,0 til 2,5. Styrkeegenskapene er blant de beste for bartre.

I Norge er Douglas-fir lite brukt i tradisjonell lafting. Importkostnadene og transportavstanden gjør det til et dyrt alternativ, og klimaavtrykket er betydelig. Men for den som bygger stort og trenger eksepsjonell styrke eller dimensjoner som norsk skog ikke kan levere, kan Douglas-fir være verdt å vurdere.

Sammenligning av alle treslag

Rett kvalitet på rett plass

Prinsippet som Riksantikvaren kaller rettesnoren i tradisjonell bygningsvern gjelder fortsatt: rett kvalitet på rett plass. De mest utsatte delene av konstruksjonen bør alltid ha det mest holdbare materialet, mens innvendige og beskyttede deler kan ha lavere krav.

En velutprøvd strategi er å kombinere treslag i samme konstruksjon. Malmfuru til bunnsviller, novhjørner og utvendige vegger. Gran til innvendig tømmer, bjelkelag og takåser. Lerk til bunnsviller og spesielt utsatte deler for den som vil ha ekstra holdbarhet. Denne strategien gir god holdbarhet der behovet er størst, uten at hele prosjektet koster som et rent lerkebygg.

Regionalt bør valget ta hensyn til lokale tradisjoner og tilgjengelig tømmer. I Innlandet og på Østlandet er det godt utvalg av både furu og gran. Trøndelag har tradisjonelt mye gran. Nord-Norge har god tilgang på furu, men gran kan være mindre tilgjengelig. På Vestlandet er begge treslag plantet, men tømmer importeres ofte fra Østlandet. I fjellskog finnes den saktevokste furuen av høyest kvalitet, men volumet er begrenset.

Bærekraft er et argument som taler for norsk furu og gran. Import av tømmer fra Sibir, Mellom-Europa eller Nord-Amerika medfører betydelig transportavstand og klimautslipp. For de fleste som bygger laftehytte i Norge, er furu og gran de mest praktiske valgene: lokale, bærekraftige og godt dokumentert gjennom århundrer med bruk. Lokalt tømmer fra nærskogen har det laveste klimaavtrykket, og for den som bygger i fjellskogen er det gjerne mulig å bruke tømmer fra den nærmeste dalen.

Nøkkelpunkter

• Malmfuru med tett årringstruktur og høy kjernevedandel er det mest holdbare norske laftetømmeret, men er blitt vanskelig å oppdrive
• Gran er rimeligere og lettere tilgjengelig enn furu, men krever bedre overflatebehandling utvendig på grunn av lavere naturlig råtemotstand
• Sibirsk lerk gir overlegen holdbarhet og minimal setning, men er svært begrenset tilgjengelig på grunn av handelssanksjoner
• Europeisk lerk er det mest tilgjengelige alternativet for den som ønsker bedre holdbarhet enn norske treslag
• Kombiner treslag i samme bygg: det mest holdbare materialet til bunnsviller og utsatte deler, rimeligere treslag til innvendige og beskyttede deler
• Lokalt norsk tømmer har lavest klimaavtrykk og er det mest bærekraftige valget